Den vakreste vokalen i soul og blues – et sted i stratosfæren der Jackie Wilson bodde, eller hvorfor ikke også Eric Gadd, etter min mening. Ellers kan vi nok være enige om at låt­materialet ikke blir satt pris på av kaukasiere generelt – heller ikke om de er bluesfans. Det er heller ikke meningen. Dersom Clayton tilpasset sangene sine til et hvitt publikum, ville han sannsynligvis ikke fått mange nedlastinger fra sitt publikum. Men i store deler av det afroamerikanske miljøet er han en respektert artist, som har gitt ut singler og album siden midten av 1970-tallet. Danseorienterte «Soul Caesar» fra 2021 følges nå opp med dette mer bluesa albumet.
Tekstene er ikke mye å skrive hjem om, det er vokalen og produksjonen som “gjør” de åtte låtene. I Heikki Suosalos’ intervju i Soul Express sier Clayton:
 - Everything is live on there. I create the music, and Christopher (Forrest) and Daryl (Cooper) and other musicians play it. There are live guitars, live keyboards, live bass, live drums, live strings and horns. I recorded in four places: besides Memphis, and Winona, Mississippi, strings was put on a lot in Las Vegas, the horns was put on in Jackson, Mississippi, at the Malaco Recording Studio. That´s five live horns: trumpet, flugelhorn, trombone, baritone and tenor saxophone. 
At Clayton legger så vekt på «live» skyldes selvsagt at så mye av dagens southern soul/blues er budsjettinnspillinger med synthesizere etc. Nåja, jeg tror jeg kan høre noen synth-trommer i enkelte låter her også. Den første sangen, «Oh, what a night», er en av de bedre – selv om den (natten) var bra, varte den tilsyne­latende ikke. I låt nr. 7, den superlangsomme mollballaden «Don’t make me beg» er det forskjellige “toner”. Den er albumets beste, sammen med en 16-takters bluesballade, «Get next to you», med full messing, gitarintro og backing-­vokal over et rullende og fett groove. Albumet er digitalt avlyttet, så bra at man har Suosalos sine intervju­anmeldelser på nettet å lene seg på for bakgrunnsinformasjon.