Den renommerte Chicagosang­eren Stan Mosley, med album på Malaco, Mardi Gras og flere andre labeler, gjør platecomeback. En hardtsyngende herre; tenk Wilson Pickett, Syl Johnson, Little Milton etc. Platen er innspilt i Austin og kan tidvis være det nærmeste jeg har hørt Hi-soundet, uten å være innspilt i Memphis. ­Kompet er brød­rene Moeller, Mike Archer, bass, Anthony Farrell (B-3) og tunge Texas Horns. Eddie Stout har produsert. Mosley har skrevet tre låter og sammen med Stout dyrket fram åtte til. 
Tittellåten ”Blues man (No soul, No blues)” er funky soulblues med screaming á la Wilson Pickett. ”I call myself a soul singer, a R&B singer, and I´m cool with that. But I´ve been around the blues all the time.” ”I can´t get next to you” kjenner vi igjen fra The Temptations og Al Green og blir fint tolket i en duett med Crystal Thomas. Vill screaming og ­l-a-a-ng vamp igjen. En annen låt med Crystal, ”Stomp” (skrevet av Pickett & Tiven), der hun og Stan snakker sammen (jive talkin´), faller dog litt ut av rammen, synes jeg. Jason og Johnny Moeller har skrevet ”What you need”; langsom soul i moll med det typiske Hi-soundet. Albumet avsluttes med to 5-poengere. Først ”A woman needs to be loved” som Jackie Wilson gjorde originalen til (?), way back. Mange har gjort den, det her må være en av de beste versjonene. James Brown-nivå på screaming og klasse over orgelsoloen. Mange fine gitarsoloer forresten, gjennom hele skiva. Den siste låten, ”Undisputed love” er nok en låt Mosley har skrevet; en mollblues med walking bass, gitarfills og dito solo, pluss riff i blåsen.
Stout har gjort det igjen, med en bemerkelsesverdig retroskive, men nå i soulblues-stil.