Los Angeles-baserte Douglas Avery har levd et langt liv før han endelig fikk realisert drømmen om å gi ut sitt eget album. I over 50 år har han hatt et sterkt engasjement i storbyens musikkliv, samtidig som han har livnært seg som internasjonalt anerkjent sports- og motefotograf.
Hans musikalske interesse starter med jazz og han lærer seg å spille trompet og etter hvert tverrfløyte. Men etter å ha hørt The Doors og Jefferson Airplane, forandrer hans musikalske fokus seg, samtidig som han oppdager sitt talent som sanger. Dette resulterer i at han fronter et high school-band sammen med sine venner. På tidlig 70-tall lærer han seg å spille munnspill, og siden han blir venn med Robbie Krieger, ­gitaristen i The Doors, blir  han ved enkelte anledninger bedt opp på scenen for å gjøre “Roadhouse Blues” sammen med den berømte LA-gruppa. Dette skjer rimeligvis når gruppa er en trio, etter at den ikoniske vokalisten Jim Morrison er død. 
De fem neste tiårene reiser Avery verden rundt som fotograf, mens han hele tiden studerer teknikkene til andre munnspillere, før han i 2019 trommer sammen et band med tanke på plateinnspilling. Med seg har han meriterte musikere som pianisten Carl Sonny Leyland og ikke minst gitaristen Franck Goldwasser.
“Take My Ride” heter babyen som Avery, etter et langt svangerskap, har nedkommet med. Hans uttrykk er først og fremst påvirket av vestkyst-munnspillere som R.J. ­Mischo, James Harman og Rod Piazza, og selvsagt Little Walter og de andre store Chicagomesterne. Men på albumet drar Avery også inn boogie woogie, funk, akustisk delta blues og helt på tampen to jazza låter. Han viser i det hele tatt at han som munnspiller behersker for­skjellige stilarter, og også den kromatiske harpa. Desverre står ikke vokalprestasjonene til den godt voksne mannen til samme karakter som munnspillferdighetene. 
Albumet består av rause 14 spor, tre av dem coverlåter hentet fra Billy Boy Arnold, Little Walter og John Mayall. Titellåta er en sånn låt som bare ruller og går, med en gnistrende slidegitar fra Goldwasser. På den nedpå “Jelly, Jelly” har Goldwasser bytta til den akustiske gitaren, en deilig, knirkete deltaslide, som sammen med Averys lengselsfulle munnspilltoner gjør dette til et av albumets beste spor. Det samme må sies om “Sonny Boy, Blow”. Denne hyllesten til Sonny Boy Williamson II har Avery henta fra repertoaret til John Mayall. Her er det plass til mye munnspill og ikke minst ­boogie woogie-piano fra Leyland. Mer boogie får du på hyllesten til Canned Heats Alan “Blind Owl” Wilson, men på “Blind Owl Boogie” er det gitaren som står for boogie-­rytmikken, smaksatt med masse munnspilldriv.
Men som sagt så holder ikke Douglas Avery sin stemme helt mål, og når ikke alle låtene er like spennende, blir det litt trekk fra dommeren her. Når det er sagt: Douglas Avery og vennene hans skal ha takk for et trivelig helgebesøk på spilleren min. Nå er den plassert i hylla mi, men med tanke på hvor mye som alt står der, og hvor mye ny blues som kommer stadig vekk, er jeg stygt redd for at den vil forbli der. Dessverre.