“Oh if you feel down and out, come to Oscar’s Motel”. Slik åpner Cash Box Kings sitt nye album, “Oscar’s Motel”. Med Joe Nosek sitt heftige munnspill, Kenny “Beedy Eyes” Smith sin stødige trommebeat og Billy Flynn sin repeterende gitar er standarden satt. Men det er Oscar Wilson sin vokal som setter krona på “golden age” Chicagoblues-verket, for anledningen med Howlin’ Wolf-fraseringer og det berømte ulvehylet. “Oh, we got a juke joint bar, where we playing the blues”.
70-årige Wilson fortsetter å mimre om oppveksten sin på Chicagos sørside på “Down On The South Side”, denne gangen i et mer funky arrangement med blås og det hele. Kanskje en sound som mer gjenspeiler hans 60-tallsoppvekst på 43rd Street. Oscar vokste opp i et hjem hvor det som var av ­Chicago-bluesmusikere var innom for å spille og feste. Selveste Muddy Waters bodde like om hjørnet. Den store mesteren blir hedret i “Please Have Mercy”, en Muddylåt fra 1952.
Muddysounden med den deilige deltasliden hans, blir også gjenskapt på den seige “Trying So Hard”, en låt forresten skrevet av Billy Flynn. Han er kanskje den gitaristen i dagens Chicago som best klarer å gjenskape gitarlydene fra Chicagobluesens gullalder.
“She Dropped The Axe On Me”, en av to låter der Joe Nosek står for det vokale, har mye Howlin’ Wolf i seg, og “Pontiac Blues”, albumets andre coverlåt, har munnspillsoundet til opphavsmannen, Sonny Boy Williamson den andre.
Da bestevennene Wilson og tyve år yngre Nosek bestemte seg for å lage et nytt album, var kriteriene klare. De skulle holde seg unna triste temaer som Covid og politikk. Albumet skulle være “an open invitation to leave your troubles behind and have a carefree, down home, good time”. Kanskje den mest hysterisk morsomme låta er “I Can’t Stand You”. Oscar Wilson og sangeren Deitra Farr har drevet en krangel med glimt i øyet på Facebook over tid. Her har de tatt greia om at de ikke kan fordra hverandre med seg inn i studio. Heldigvis ender det med “but I love you just the same”.
På den jumpblues-prega “I Want What Chaz Has” hjelper John Nemeth til vokalt. Det er forresten en av de låtene der den unge pianisten Lee Kanehira får breie seg. Kanehira er født og oppvokst i Japan og har en klassisk musikkutdanning, men etter at bluesen fanga henne, var ikke veien lang til Chicago.
Avslutningssporet, “Ride Santa Ride”, er en skikkelig Chuck Berry-rocker, som jeg skal legge meg på minne å ta fram når det nærmer seg jul. Ellers passer albumet til enhver årstid. Og selv om gjengen i Cash Box Kings har en fingerspissfølelse for årgangs Chicagoblues, er de ikke museumsbestyrere. Her er en friskhet som gjør dem høyst relevante i 2023. (Ikke for det, Muddy, Wolf’eren og vennene deres er like relevante i 2023 som de var i 1954). “Oscar’s Motel” er Cash Box Kings ellevte album, deres tredje på Alligator Records, og kjenner du ikke bandet fra før, er dette en fin plass å starte bekjentskapet.