Det stilles forventninger når du tre år på rad er kåret til Årets unge artist ved den engelske UK Blues Awards. Han gir ut sitt andre album nå, etter den kanskje litt umodne “Made Up My Mind” fra 2018, på samme plateselskap som Joe Bona­massa.
Connor Selby låter overrask­ende moden og full av den samme blueskraften som du har elsket Joe Bonamassa for gjennom mange år. Allerede på åpningssporet “I can’t let you go” kjenner du den samme rike følelsen av det store og amerikanske blues-soundet som du hører hos Joe Bona­massa. Men mer overraskende er gitarsoundet som er veldig Allman ­Brothers Band, og vokalt er Connor Selby en sensasjon som låter som en ung Van Morrison. Han har noen r&b-fraseringer i vokalen som er helt utrolig ektefølte i en tradisjon man ville tiltenkt en mye eldre “Van The Man”-­kloning enn tilfellet er med Connor Selby.
Legg til horn-backingpå nivå med det både Southside Johnny hadde i sitt Asbury Jukes og Roomful Of Blues back in the days, og en sjelden evne til å virkelig fullføre ­prinsippet “less is more”, både som gitarist og vokalist, så er denne utgaven av den unge Connor Selby virkelig verdt å bruke tid på. Det er profesjon­alitet og ekte bluesfølelser i alt som skjer her, og til og med koringene er helt på høyde med det Joe Bonamassa har bak seg, eller som Lynyrd Skynyrd hadde bak seg på 70-tallet.
Å makte å låte så jordnært, så enkelt og ektefølt, er en prestasjon. En prestasjon som gjør at man virkelig tror på bluesartisten og bluesmannen Connor Selby. Her er det ikke noe juks og fanteri, bare blues som vokser på deg som noe av det Warren Haynes har gjort som soloartist utenfor Allman Brothers Band, og med en ­sensasjonell Van Morrison­-frasering i stemmen.
Morsomt også for oss nordmenn å se at den gode, gamle trommeslageren til a-ha, Mike Sturgis, sitter bakerst i bandet til Connor Selby. Her er alt på stell, og hans nye album som på mange måter er hans ­virkelige debut, vokser veldig på deg, kan jeg love. For ­Connor lever bluesen og dens historie og sjel med hud og hår. Mange vil elske dette albumet, fordi det er så ekte i alt sitt vesen. At Van Morrison blir blank i øynene når han hører “Hear my prayer”, tar jeg for gitt.
Connor Selby har skrevet alle låtene selv. Unntatt bonus-låta “My baby don’t dig me”. Den er skrevet av Percy Mayfield. Å hente låter fra den kanten er også et stort pluss i boka for min del.
Sjekk ut denne karen, hører du! Alarmen er på.