Little Village-stiftelsen står bak mange flotte utgivelser. En av de første var et album med soulveteranen Wee Willie Walker (1941 – 2019) som utga fenomenale ­singler på Goldwax i Memphis på 60-tallet, men som pga diverse omstendigheter gikk under radaren inntil Rick Estrin og Kid Andersen fikk ham til å spille inn comebackplaten If Nothing Ever Changes i Greaseland ­studio. Den ble en sensa­sjonell utgivelse i 2015.
Nå har også Michael Benjamin (f. 1964) alias Alabama Mike vært i Greaseland Studio med Kid Andersen som stilsikker produsent og gitarist. Samtlige låter er signert Alabama Mike, og han er også Andersens medprodusent. Om noe, så er dette albumet et vitnesbyrd om at mye tradisjonell elektrisk etterkrigsblues er i ferd med å inngå symbiose – morfe seg – med hip-hop via old school sørstatssoul, slik den har blitt forvaltet av Malaco Records i Jackson, Mississippi.
Selv om det bare er en låt – «Fat Shame Parts One and Two» - som kan kalles hip-hop, er den såpass fengende og prominent på albumet at den fungerer som et hovedspor. Tekstene hans er nærmest afroamerikansk standup båret fram av både gatesmarte og sprø satiriske observasjoner. I så måte minner han om både Joe Tex og Swamp Dogg (Jerry ­Williams Jr.), men i likhet med dem representerer han en fryktløs rhythm & blues.
Det beste sporet er i mine ører «This Ain’t No Dizneyland», et slags souljazznummer i tradisjonen fra LesMcCann, som heller kaldt vann i blodet til alle som tror at California er drømmenes land. «This ain’t no tinseltown it’s an old town», ­synger han. Det er uteliggernes land. Også tittelsporet «Stuff I’ve Been Through», som åpner ballet, har en tøffhet og attitude i seg som overskrider det som ofte er bluesens innebygde resignasjon. Stryke­rarrangementet er raffinert uptown R&B og Jerry Jemmotts bass – som var med på B.B. Kings originalinnspilling av «Thrill Is Gone» – gir låten en ekstra funk­dimensjon. Og hvordan ­synger Alabama Mike? Tidløs og majestetisk soulblues med mye gospel i stemmen, noe midt imellom Luther ­Allison og ­Little Johnny ­Taylor. Og Rusty Zinns fresende gitarsolo tar tittelsporet hele veien hjem.
Måten å synge på skal Alabama Mike ha fått fra faren som han hørte synge gospel i Talladega, Alabama, en småby midtveis mellom Montgomery og Birmingham. Fra begynnelsen av 1990-­tallet har Mike vært bosatt i Richmond utenfor Oakland i San Franciscos Bay Area. Låtskrivingen skal være inspirert av Lightnin’ Hopkins. Alle låtene hans forteller historier. Vokal­arrangementene, blåserrekka og strykerne gir fylde og dynamikk, og i tillegg til Kid Andersen og Rusty Zinn bidrar også Bobby Young og Anson Funderburgh på gitar.
Med over en times musikk på albumet, kan det virke unødvendig med de to live­sporene. Men Alabama Mike på scenen med «Mississippi» er verdt å ta med seg. Rick Estrins fyrer løs med glødende munnspillsoloer før Mike inviterer til call-­response--allsang på «ess-ess-eye-eye-pee-pee-eye». Alabama Mike er dynamitt.