Dette er, hvis jeg har regnet riktig, den niende plata fra The Paladins fra San Diego i California. Med en innlagt pause fra 2004 til 2010 har gitarist Dave Gonzalez og bassist Thomas Yearsley holdt det gående siden tidlig åttitall. Jeg må medgi at det er en stund siden jeg fulgte disse gutta spesielt nøye, men i starten sto de for et uimotståelig rockabillystuk - og debutplata ble da også produsert av Kim Wilson fra Thunderbirds, mens oppfølgeren ble håndtert av Steve Berlin fra Los Lobos. Denne gangen vet jeg ikke helt hva som er skjedd, om de føler alderen tynge eller har sett lyset. De fire første låtene er sterke kandidater til årets hakeslepp - traurig, trøtt og livslei dansebandpop. Så får vi et ørlite glimt av gammel storhet i ”If You Were Only Mine”, før det ender med noen låter midt i mellom - Gonzalez viser at han fremdeles kan spille gitar, og det hele reddes i land av countryreferansene. Det er lenge, LENGE siden disse gutta satte Cruise café på hodet med festmusikk og sendte fansen hjem svette, fulle og lykkelige.