Bluesnews

Initiativtakere var Frederik Mustad og Gøran Grini. De hadde fått med seg et stjernelag som man sjelden ser maken til på en norsk scene. Først fikk vi oppleve en stor og nøye timet og tilrettelagt konsert, og deretter en temmelig løssluppen jam session på Rockers. Hva mer kunne man ønske seg?

Fredagen gikk med til lydprøver og finpuss på låter som skulle fremføres. Frederik og Gøran hadde fått en kokk til å lage mat til de involverte, og det var god stemning der vi alle spiste sammen ved et langbord. Lørdag ettermiddag ble brukt til lydprøver på Rockers, og etter en nye runde med felles bespisning nærmet det seg showstart. 
Første mann ut var Kjell Magne Lauritzen som spilte både en countrylåt, Jerrys comebacklåt "Another Place, Another Time" og "I'm On Fire". Det låt fint og lyden var helt førsteklasses. Nestemann var Håkon Høye som ikke spilte piano, men tok "Why Dont You Love Me Like you used to do" og "Today I Started Loving You Again", begge to gode countryklassikere fra Jerry, før han spilte den heftige "Money - Thats what I Want" med blåsere og bra trøkk.

Daniel Eriksen var den første av kveldens mange store navn med tilknytning til Langesund. Han gjorde tre låter i sin egen stil, men definitivt Jerry Lee-låter! Kun med Stig Sjøstrøm som backing gjorde han Kristoffersons "Mean Old Man". Etterfulgt av "Crawdad Hole og "High School Confidential", begge fra SUN. Daniel dekket hele Jerrys karriere, både noe av det siste han spilte inn og obskure og millionselgende låter. Publikum var helt med og stemningen var høy.

Over: Daniel Eriksen. Under: Initiativtaker og pianist Gøran Grini. (Foto: Ketil Hardy).

Gøran Grini inntok scenen og kjørte hard pianorockende Killer-musikk så hele bygningen ristet i grunnvollene. "Lewis Boogie", "That Lucky Old Sun" og "Little Queenie" var flotte versjoner hvor Gøran tok det helt ut på pianoet så blodet bokstavelig talt rant fra fingrene hans da han var ferdig. Litt spilling med foten, albuene og en aldri så liten "Grrrrrr" ble det også plass til. De to rockelåtene var bra, men for meg ble "Lucky Old Sun" et av de store høydepunktene. En fantastisk versjon som virkelig satte stemningen.

Sistemann før pausen var Paal Flaata (bildet over). Kledd i Miguel-dressen fra soloalbumcoveret fra 2000 gjorde han sine versjoner av fire Jerry Lee-låter med spenn fra country til blues. "Whats Made Milwaukee Famous (made a loser out of me)" satt bra. Think About it Darling, sier Paal som en ekstra hyllest til Jerry. "For the Good Times" var nær sagt perfekt for Paal, og han spilte på alle sine musikalske strenger her. To Charlie Rich-låter avsluttet hans del av showet. Nydelige versjoner av "Who Will The Next Fool Be" og "Dont Put no Headstone on my Grave" gjorde at publikum var takknemlige for en liten pause slik at de kunne få igjen pusten.
Etter pausen var det bytte av trommeslager. Stig Sjøstrøm hadde sittet der bak igjennom hele første sett, men overlot nå krakken til Per Madsen. Per spilte i en periode med Stephen Ackles og ble oppdaget av Jerry Lee under en konsert på Sentrum Scene for 30 år siden, og han ble hyret inn for en del jobber med The Killer i etterkant. Jerry var svært fornøyd med Pers spilling og skrøt veldig av ham.

Håkon Høye og Ole Martin Røsten var sammen med Joakim Tinderholt en del av husbandet for kvelden. For kveldens andre porsjon musikk var det Joakim som startet moroa. Han kjørte også sine egne versjoner av Killer-katalogen med fine tolkninger av "Just a Little Bit", "Sea Cruise" og "Good Rockin Tonight". Vi kom raskt tilbake i stemning og det kokte bra i den fullsatte salen. Kjell Magne spilte piano, og det låt tett og fint.

Toini Knutdsen og Arne Ertnæs. (Foto: Ketil Hardy).

Neste artist var ingen ringere enn vår mangeårige venn og 50-tallsentusiast Toini Knudtsen. Hun hadde med seg Arne på bass og Gøran på piano og dro til med Jerrys første singelplate "Crazy Arms" som sin første låt. Både den og "Memphis Beat" låt bra, Toini ga gass og publikum var i storform. Toini er heller ikke redd for å bevege seg over i det obskure og kjørte på med "Hong Kong Blues", en låt Jerry trolig bare spilte to ganger. En gang i SUN som finnes bevart, og en gang som request fra to ivrige norske fans i 1988. Toini rocker denne låta også, men hennes avslutning med "What'd I Say" er farlig nær ved å sprenge lokalet. Det er hennes siste låt, og hun gir det hun har og litt til. Publikum vræler med på call and response-delen og det er definitivt på tide å roe det hele ned før det bryter ut opptøyer.

Heldigvis er det unge og talentfulle Edward Mustad som er nestemann. Han har en flott stemme og en litt Flaata'sk tilnærming til fremførelsene, om enn ikke så perfeksjonert som det Paal er. Med den vakre og stemningsfulle "Green, Green Grass of Home" blir det ro i salen, og selv om vi kvikner til igjen under "Down the Line", sørger Edward for å få oss ned på beina igjen til hangoverens hangover-sang nummer en, "Sunday Morning Comin Down". Vi tenker med gru på hvordan søndagen blir, men det er for sent å stoppe nå. Edward leverer til fulle, og jammen er det ikke hans far, Frederik Mustad, som er neste artist. Frederik starter friskt med "I Am What I Am" og går på Killer-vis over i "She Even Woke Me Up To Say Goodbye" i en fin versjon. Frederiks siste låt er "Hi Heel Sneekers", og kveldens største overraskelse. Dette er en modig låt å spille. I mitt hode finnes det ingen låt som inneholder så mye innestengt vold som denne. En redneck og dama hans skal på byen, og han tar med seg både barberkniv og pistol i tilfelle en kis vil slåss. Jerry gjorde denne i en perfekt versjon i 1964, men klarte sjelden å få det vanvittige trøkket i den igjen ved senere fremføringer. Frederik, godt hjulpet av bandet og Per klarer dette, og når han skriker "In case some cat might wanna fight" på slutten av låta er vi tilbake i Panther Hall i Fort Worth, Star Club i Hamburg, eller Hernandos HideaWay, eller en annen bule hvor man ikke kommer unna uten å ha slåss om et eller annet. Fantastisk! Terningkast tolv og en halv. Også Frederik spiller seg til blods, og det må tørkes av tangentene igjen.

For å avslutte kvelden står Stephen Ackles klar (bildet over). Ingen andre norske artister kjenner Jerrys materiale som han, og det er heller ingen andre som har spilt like mye av dette materialet live som han. Stephen har varmet opp for Jerry en del ganger og til og med sunget duett med ham på Jerrys bursdag. Forventningene er høye, og etter det vi har sett tidligere på kvelden er det blitt enda høyere.
Stephen er klar til å rocke og drar i gang med "Rockin My Life Away", den kryptiske og heftige Mack Vickery-låta fra 1980 som kanskje er den siste virkelig store rockelåta Jerry spilte inn. Stephen melder "Hang it in like Gunga Din", som Jerry ville ha gjort, og går over i "You Win Again" og "Over the Rainbow". Lyd og fremførelse er på topp og publikum sitter som tente lys. Med Per på trommer blir det en stemning som er til å ta og føle på.

Det er ikke til å unngå at det nærmer seg slutten, og før vi vet ordet av det er Stephen i gang med en hard versjon av "Whole Lot of Shakin' Goin On" som etterfølges av en låt som er blitt så synonym med Stephen at han ikke kommer unna å spille den hvor han enn opptrer. Hans versjon av Jerry Lees andre millionselger, "Great Balls of Fire". Krakken går over ende, Stephen står og spiller og hamrer på tangentene i det som virker som en evighet, og så er det slutt. Nesten. Neida, alle kommer inn på scenen igjen og gospellåta "I'll Fly Away" blir siste nummer i amerikansk tradisjon hvor alle synger og publikum står og klapper.
Da er det slutt - ihvertfall i det lokalet, for tvers over gata ligger Rockers, og der er det nachspiel med jam session, og artistene fortsetter å rocke ut i de små timer. En helg å minnes! 

Selv om søndagsmorgenen kom, så og vant, så hadde vi fått vår dose rock'n'roll, country, boogie woogie og Killer for en stund.
All ære til Frederik og Gøran for en fantastisk kveld med utrolig mye god musikk. Det er sjelden man kommer igjennom en slik kveld uten dødpunkter, men dette var helt i særklasse bra.