Muddy Waters var gift med Geneva fra seint på 40-tallet til hun døde av kreft i 1973, men de fikk ingen barn sammen. Det var nok ikke Muddy sin forplantningsevne det var noe i veien med. Han spredte sine gener godt rundt omkring, og er far til minst seks barn. Tre av dem, alle med Morganfield, Muddy sitt etternavn, ble bluesartister. Først ute var William “Big Bill”, som ble en snakkis seint på nittitallet, kanskje mye nettopp fordi han var sønn til selveste Muddy. Ti års tid etter dukket eldste sønn, Larry “Mud” Morganfield opp, med en stemme og fraseringer som var skremmende lik farens. Ikke nok med det, han lignet på sin far. Å se ham live er definitivt det nærmeste en kommer Muddy i dag, alt ned til ansiktsuttrykk og måten han beveger seg på scenen. Yngste sønn, Joseph “Mojo” Morganfield prøvde seg og på en musikkarriere, men var bare såvidt i gang da han døde i 2022.
Mens Big Bill mista plassen i stallen til Blind Pig og har gått litt i glemmeboken hos det jevne bluespublikum, er 68 årige Mud på vei oppover i hierarkiet. Han debuterer på Delmark, Chicagos nest største bluesselskap, med albumet “Portrait”. Men det er ikke et nytt album Delmark gir ut, men derimot en nyutgivelse av albumet “Son Of The Seventh Son”, som kom ut på det lille selskapet Severn Records for ti år siden. I motsetning til andre Mud-album, er det bare en låt, “You Can’t Lose What You Ain’t Never Had” fra repertoaret til Muddy Waters her. Eldstesønnen, som har snekret de fleste låtene selv, lener seg likevel godt mot farens stil. Det nye vi får er en Muddy-aktig tolkning av “Good Morning Little Schoolgirl”, samt nyinnspillingen “Praise Him”. Låta, som åpner albumet er ganske overraskende. Pakket inn i mer moderne bluesarrangement og med et gospelbudskap, understreket av et kor av tre damer, viser Mud en side av seg som fjerner ham fra stempelet som Muddy­-imitator. En side som, når en kommer over overraskelsen, faktisk kler ham. Men at Mud tråkker utenfor Muddy og 50-talls Chicagostien, har skjedd før. Av de tretten “gamle” låtene, finnes det en som skiller seg ut. Den sløye og dvelende “Midnight Lover” viser en mer sensitiv Morganfield som har lagt bort alle Muddyfraseringer. Albumets beste låt.
For oss som har original­albumet “Son Of The Seventh Son” i hylla, er jo ikke “Portrait” så interessant. Men det er et album som fortjener en større utbredelse. Med masse fin Chicagoblues fra gullalderen, og med musikalske referanser til far Muddy i fleng. Med solid munnspill fra Bob Corritore og Harmonica Hinds, utsøkt gitar fra Billy Flynn og Rick Kreher, trommer fra allsteds nærværende Kenny “Beedy Eyes” Smith og ikke minst Barrelhouse Chuck på piano, som døde bare noen år etter. Må jeg trekke fram noen låter fra et gjennomført og solid album, må det bli den spøkelses­aktige “Son Of The Seventh Son”, signert Studebaker John og den uptempo “Short Dressed Woman”, hvor ­Barrelhouse Chuck får briljere på piano. 
Mud Morganfield gjør ikke skam på sitt faderlige opphav, men viser også små drypp på hva som kan komme neste gang vi hører fra ham, med formodentlig et helt nyinnspilt album på Delmark. Da er det kanskje ikke fullt så mye “Muddy sound-alike”.