Jörgen Åsling er en av blues­gigantene i Sverige og står bak gitarspillet du har kunnet oppleve på fem plateinnspillinger med hans Sir Jay & His Blue Orchestra i hjemlandet, og på turne i den nordligste delen av Europa. Du har også kunnet høre ham i Austin i Texas som en del av The Intercontinental Revue feat. Sir Jay, der han har menget seg med flinke bluesmusikere som bassisten Jeff Hayes (Jonny Lang, Bernard Allison), trommeslageren Kevin Hall (Omar & The Howlers), Hammond-­organisten Ron D’Argenio og munnspilleren Steve Power. 
Under Covid hjemme i Malmö satte Sir Jay sammen et prosjekt som skulle vise litt respekt og inspirasjon fra den bluesfølte tiden av Fleetwood Mac 1967-1970. Først og fremst til Peter Greens og Danny Kirwans ære, men til hele den bluesattityden denne første utgaven av Fleetwood Mac hadde og som bluesfolket elsker.
I starten var dette ikke ment å være et veldig seriøst prosjekt, men det vokste seg frem til det, og for fans av Peter Greens Fleetwood Mac er det mye fint å gå inn i her. De har lagt på blåsere på et par låter som en Sugar Ray Norcia og hans Roomful Of Blues, de har gått tungt inn i bluesen på låter som tittelsporet «Love that burns», og de har klart å hente frem magien på låter som «Coming your way», «Before the beginning», «Jumpin’ at shadows», «Albatross» og «Oh well part 1+2», som vi husker at Marius Müller var så djevelsk god på. 
Robert Johnson-nerven sitter her med låter som «World keep on turning», og hadde jeg vært Peter Green oppe i blues heaven hadde jeg likt dette prosjektet og denne hyllesten. Akkurat som jeg digget Bernie Marsdens hyllest til Peter Green på 90-tallet og delvis mislikte den hyllesten som kom samtidig fra Gary Moore. Sir Jay Åsling og hans mannskap fra Malmö har en sterkere jordnær blues-tilknytning til materialet enn både Bernie Marsden og Gary Moore. Slik Fleetwood Mac var mens Peter Green enda var frisk. Godt gjort!