“The Ragin Queen Of Beale Street” kalles hun, Barbara Blue. En tittel som er velfortjent etter å ha holdt sine show på utestedet Silky O’Sullyvan’s på Memphis’ musikkgate uke ut og uke inn i 25 år. Den kraftfulle vokalisten har gitt ut syv album, det meste spilt inn i Memphis og alltid med høyt kompetente musikere. Men nå har hun tatt turen et par timer østover, og til det området som kalles The Shoals. Dette er en sammenvoksing av fire små byer nordvest i Alabama. For oss musikkelskere vil Muscle Shoals og Sheffield være de vi kjenner. Den første fordi her ­ligger FAME-studioet, som startet opp i 1959 og som fremdeles er operativt. FAME er kanskje mest kjent for innspillingene som gjorde at Aretha Franklin sin karriere tok virkelig fart. Til tross for navnet lå ­Muscle Shoals Sound Studio i Sheffield. Det ble dannet da hele studiobandet, Muscle Shoals Rhythm Section, forlot FAME i 1969. De hadde en kort, men hektisk tilværelse på 70-tallet og spilte inn alt fra Bob Dylan og Paul Simon, til The Rolling Stones og Dr. Hook. I dag er bygningen et museum.
Barbara Blue har ikke spilt inn hos FAME, men på det velrenommerte studioet The Nutthouse i Sheffield. Med seg har hun omtrent det som er av gjenværende musikkmafia fra The Shoals. Bassist David Hood, gitaristen Will McFarlane og keyboardistene Clayton Ivay og Mark Narmore har alle hatt roller i et av eller begge studier. Sistnevnte, som i en årrekke var låtskriver hos FAME, har her skrevet tre låter sammen med Barbara Blue. På trommer har hun med sin gode venn  Bernard “Pretty” Purdie, en nesten legendarisk mann som har inntatt trommekrakken i omtrent det som er av soul, funk, jazz, pop og rock-innspillinger. Mange vil huske ham fra Barbara Blue sine spillinger på Notodden i 2018.
En ny venn og samarbeids­partner er den kroatiske gitaristen Davor Hacic. Han har og skrevet mange av låtene her sammen med Barbara. 
For å forstå en del av tekstinnholdet på albumet, må jeg fortelle litt historikk og myter fra The Shoals-området. For det første sies det at Tennessee River, der den bukter seg gjennom området, synger. I hvert fall kunne Amerikas ­urbefolkning, de vi før kalte indianere, høre dette. På midten av attenhundretallet ble det iverksatt en storstilt tvangs­flytting av urbefolkning fra sørstatene til vest for Mississippi-elva. Cherokee-befolkningen i området ble sammen med 60 000 andre urinnvånere forflyttet helt vest til ødemark i Arizona og New Mexico, den såkalte “Trail Of Tears”. Men det fortelles at en cherokee-kvinne ikke kunne leve uten å høre elva som sang, og gikk så og si på tvers av hele USA, for å få høre elvesangen igjen. Seks år sies det at hun gikk. Dette er temaer på de to avsluttende låtene; “Song Of The River” og “Trail Of Tears”. 
Albumet åpner med den funky “The Shoals”, en kraftfull hyllest til magien i studioene i området. Barbara kaller “The Shoals” for hellig grunn, og ramser opp artister som har opplevd løft i karrierene sine ved å spille inn der. Neste ut, “Nutthouse Blues”, er en lang slepen blues med mye fin gitar. Barbara forteller at det har vært en lang vei for henne å komme til Nutthouse, men at hun nå har funnet sjela si. Så følger to låter fra FAMEs storhetstid. Først Etta James’ største hit, “Tell Mama”. Det er klart, dette er en låt mange kjenner godt, og her får vi en versjon som ligger tett opp til originalen, både vokal- og arrangementsmessig. Likevel gjør ikke Barbara og bandet på noen måte skam på en av soulmusikkens tøffeste låter.
Tolkningen av Jimmy Hughes “Steal Away”, FAME’s første hit tilbake i 1963, viser at Barbara ikke bare har en tøff, men også en følsom stemme. Og arrangementet er bare “Creme de la Creme”.
Andre høydepunkt er “Curse Of Beauty” med tøft gitarriff og flott løft på refrenget, mens “Too Far” har en jazza “late night feeling”, med en nydelig blå gitar og slepen sax fra Brad Guin. Men den virkelige rosinen i pølsa er “Song Of The River”. Er du lettrørt, er det nå du finner fram lommetørklet. Helt nedpå forteller Barbara cherokee-­kvinnens historie, før hun og korister synger vakre ord, som vi ikke forstår, men likevel forstår, selv om vi ikke kan denne urbefolkningens språk. 
“Trail Of Tears” åpner med urbefolknings allsang, før en sint gitar avbryter. Vreden kan du også høre i Barbaras stemme når hun forteller om denne ­ugjerningen mot den amerikanske urbefolkningen. Folkeforflytning som tok livet av titusner.
Som sagt. Mange artister har fått karriereløft ved å komme til “The Shoals”. Det bør også skje med Barbara Blue. For, som hun sier, har hun endelig funnet sjela si. Dette er hennes beste album. Et raust og variert produkt, med et superlag i ryggen, som virkelig vet hvordan de skal få fram det aller beste i Barbara Blues karakteristiske stemme.