Da er det invitert til fest på Gilley’s i Pasadena. Kris Kristofferson og bandet skal gjøre den siste konserten etter å ha vært på veien i fire måneder, og selv om du formelig kan høre at bandet gleder seg til å komme hjem gir de jernet alle som en. Klubben er en liten legende i countrykretser, Micky Gilley skriver om kvelden at ingen trodde Kristofferson ville spille der – til det var han et altfor stort navn. Så ble det tvert om. Gilley hadde investert i en 24-spors båndopptaker og miksingen foregikk også på huset, bemannet med noen av datidens fremste lydfolk i countrymusikken. Resultatet er at du får et intenst, energisk og spontant sett – med glassklar lyd. 
Selvsagt sparker de i gang med «Me And Bobby McGee» før Kristofferson fortsetter å riste perlene ut av ermet. Han er, og som vi hører her har han alltid vært, en strålende historieforteller og i dette settet får historiene hans et eget liv. Selv en sang som «Sunday Morning Comin’ Down» får nytt liv og ny energi, uansett hvor mye du har hørt den. Det vil føre for langt å liste opp alt du har å glede deg til. En personlig favoritt er «Loving Her Was Easier (Than anything I’ll Ever Do Again». Dette er hentet fra Kristoffersons kanskje mest fruktbare periode – han har kommet seg ut av fattigdommen – og deler villig vekk fra det kreative overflødighetshornet han har øst av nå de siste femti årene. Kristofferson har publikum i sin hule hånd og sjarmerer sokkene av dem – akkurat som han gjør med oss 41 år senere.