Imelda Mary Clabby Higham - ellers kjent som Imelda May gir oss sitt femte album. Den største musikalske endringen er at hun siden sist har skilt lag med musikerektemann og gitarist Darrel Higham - og det har hatt drastisk innvirkning på det hun leverer. Produsent denne gangen er T-Bone Burnett, og velsigne den mannen. Han har strippet vekk alt overflødig, og latt låtene og Imeldas dokumenterbart praktfulle stemme kjøre løpet. De første platene hennes var sterkt påvirket av musikken hun vokste opp med - Holly/Cochran/Vincent, mens hun denne gangen leverer til fingerspissene elegant popmusikk - farget av hennes egen teft og Burnettes impulser fra det aller beste av femtitallets chanteuser (tenk deg stemmene til Dinah Washington, Eartha Kitt og Chrissie Hynde samlet i ett sett med stemmebånd), fra kabaret, blues og sene kvelder i altfor sene nattklubber. Det er ikke til å unngå at tekstene gjennomgående kan settes i sammenheng med de personlige omveltningene hun har opplevd. Og det uten en eneste gang at det blir sårt eller forurettet - vakkert og ettertenksomt, ingenting annet. Jools Holland, som har vært en venn i årevis, har hun også turnert med. Han dukker opp her på den kanskje vakreste sangen av dem alle, ”When It’s My Time”. Turnert har hun også gjort med Jamie Cullum, hun har spilt med Jeff Beck, han er forresten innom her også. Dessverre har Bono vært inne og brydd seg, en øvelse hun ikke ser ut til å ha tatt skade av. May spiller selv såvel gitar og bass (som Bodhran) og later til å ha tatt full kontroll over liv og karriere - samtlige sanger er hennes egne. Sleiken er byttet ut med en rufsete svart hårmanke, og hun har gitt oss en plate som skaper nesten umulige forventninger for det som skal komme. Du får denne også i en utvidet utgave. De fire ekstra låtene er vel verdt penga. En sikker vinner på ”repeat” for et hvert oppegående musikkanlegg.