Kurt Slevigen er en artist som sprer sitt talent på flere arenaer. Frontfigur i både Chicago Bound og sitt eget Kurt Slevigen Band, og i sommer lånte han gitaristplassen i “Jelly Roll Men”. Grunnen til at jeg trekker fram akkurat den gjesteopptredenen er at Kurt og fronfigur i “rullekakegjengen”, Kent Erik Thorvaldsen, må være av Norges to mest bastante bluespurister. Sist­nevnte har en plass uttalt at utløpsdato for blues er 1952, mens Slevigen har strukket årstallet for når ekte blues ble laget, til 1973.
Grunnen til at jeg nevner akkurat dette med blues­purisme, er at det på alle måter gjenspeiler det nye albumet Kurt har laget sammen med sin mangeårige venn, munnspilleren Arne Fjeld Rasmussen. Nord-Odølen har spilt med så og si det som er av bluesnavn her på berget, innbefattet Vidar Busk, og har siden seint nittitall spilt i Kurt Sle­vigen Band. Under pande­mien, hvor det med å redusere antall kontakter var et poeng, oppsto ideen om å lage et duo album.
Siden Slevigen er av den oppfatning at alle de beste blueslåter forlengst er laget, ser han ingen poeng i å lage nye, halvgode låter, men i stedet tolke låter som er laget,  på sin personlige måte. Derfor består “Paying Homage To The Blues” av et knippe mer og mindre kjente låter fra det gyldne femtitallet i Chicago, samt noen utvalgte såkalt førkrigs blueslåter. Eneste “nye” låt er Taj Mahals “Corrina”, som smyger seg under Slevigens magiske grense med fem år. 
Det hele starter med “The Sky Is Crying”, helt blottet for Elmore James’ sylskarpe slidegitar. Her er det en primitiv tøff sound. Minner meg litt om opptak gjort av Robert Nighthawk og munnspilleren Carey Bell på Maxwell Street i Chicago tidlig på sekstitallet. Samme “down home dirty” lydbilde er det på Jimmy Rogers “Goin’ Away Baby”, men før vi får John Brim’s “Be Careful” i samme lydbilde, får vi et avbrekk i form av en akustisk tolkning av Furry Lewis-klassikeren “Judge Harsh Blues”. To andre akustiske låter, Lead Belly’s “Keep Your Hands Of Her” og “Mississippi John Hurt Medley”, er med på å gi al­bumet variasjon. Førstnevnte i beste “songster”-tradisjon, mens medleyen, et av albumets desiderte høydepunkt, gjenspeiler Hurts varme og fingerpickingstil. 
To låter er med å vise bluesens utviklingsstadium sånn like før utbruddet av andre verdenskrig. Lonnie Johnsons “Chicago Blues” har mer sofistikert gitar, og Rasmussen har tatt fram tromme og visper. Han trakterer også bass på enkelte kutt. Sonny Boy Williamson (den første) sin “Early In The Morning” er en låt som peker fram mot det som skulle komme av blues i The Windy City. Et annet høydepunkt er den nedtona, slentrende tolkningen av Muddy Waters’ “The Same Thing”, en låt der gitar og munnspill glir inn i hverandre i en høyere bluesenhet. Jeg har sagt mye om hvordan gitarlyd og teknikk varieres for å vise forskjellige sjangre, men det må ikke glemmes hvordan munnspiller Rasmussen også kjenner sin blues-ABC til fingerspissene, og vet å bruke bluesharpa slik den enkelte sjanger og stemning krever.  
Selv om Slevigen og Rasmussen har valgt å gi ut et album med bare coverlåter, mange av dem ganske så kjente, er det aldri snakk om å kopiere originalene. Her har gutta lagt sin egen blå sjel i hver låt, og dermed gjort dem til sine egne. 
Fjeld Rasmussen står for innspilling, miksing og produksjon av albumet, som er utgitt på AFR Records. Den våkne leser har alt opp­daget at dette er initialene til munnspilleren. Produktet har og vært en tur over Atlanteren, der Kid Andersen i Greaseland Studio har stått for mastring.
Et blåere album enn “Paying homage To The Blues” finner du neppe i bunka av norske bluesutgivelser i 2022.