Demetria Taylor er født med bluesskjeen i munnen. Både far Eddie og mor Vera var bluesmusikere, og i huset vanket omtrent det som var av Chicagos blues­artister. Far husker vi først og fremst for samarbeidet med Jimmy Reed, men han hadde også en solokarriere og skrev “Bad Boy” og “Big Town Playboy”, låter som i dag nærmest er for blues-standarder å regne.
Etter at artistsønnen Eddie Taylor jr. døde for noen år siden, er det nå opp til Deme­tria å føre den musikalske arven i familien Taylor videre. Demetria, som i år mottok utnevnelsen Koko Taylor’s ”Queen Of the Blues” er en av Ikke alt for mange kvinnelige bluesvokalister som du kan høre på “Blue Chicago” eller noen andre av de stadig færre blues­klubbene i byen. 
I 2012 debuterte hun på Delmark Records med “Bad Girl”, et album som i stor grad besto av kjente låter fra Chicagobluesens gull­alder. Nå, ti år seinere har hun kun funnet to låter fra faren og en fra mora, pluss en fra Magic Sam. Resten har hun og/eller bandmedlemmer skrevet.
Også stilmessig har det skjedd forandringer. Mens “Bad Girl” lå nært til 50-talls chicagoblues, presenterer “Doin’ What I’m Supposed To Do” i langt større grad den musikken som nå er tone­angivende på blues­klubbene i The Windy City: Funky blues.
Samspilte Mike Wheeler Band vet hvordan de skal skape akkurat den sounden, med leken gitar og funky bass tydelig i lydbildet. Supplert av gitaristen Carlos Showers, også han en populær herremann på bluesscenen i Chicago, og Brian James på tangenter, er det rigga for moderne chicagoblues. Demetria selv er selvsagt en habil vokalist, men personlig synes jeg hun mangler litt punch og blues-følelse i stemmen. Hun når ikke helt inn til meg, rett og slett. 
Taylor og hennes medmusikanter skal ha for at de har snekret det meste av låter selv, men de har funnet en lest som går igjen i de fleste låter: Slow til midtempo funky blues, der groove er viktigere enn melodi. Det blir litt for ens­tonig. Den ene låten glir inn i den andre, og jeg savner noen “våkn opp-elementer” i form av låter som skiller seg ut. Dette er til en viss grad tilfelle i låta “Done”, en lang låt av det mer dynamiske slaget, med en gitar som drar tankene i retning av sekstitalls Stax soul og Steve Cropper. Men det er først og fremst de to låtene “83 Highway” og “Blues Early This Morning”, skrevet av henholdsvis far og mor Taylor, som skiller seg fra resten. Her har den mer “gammeldagse” gitaristen Billy Flynn inntatt førersetet, og vi kjenner mer igjen bluesen. Men da er vi selvfølgelig inne på en “het potet” på sosiale media for tiden. Den heldigvis nokså godartede krangelen som går mellom såkalte bluespurister og de som ønsker bluesens fornyelse velkommen. Diskusjonen om hvem som kan kalle seg bluesartist og ikke. 
Men det er bare å innse det. Bluesen har alltid vært i utvikling. De som for eksempel vil stoppe blues-­utviklingen på 50 tallet, har kanskje glemt at dette også bare var et av mange stoppe­steder i bluesens reise. Heldigvis er det opp til hver enkelt om en vil strande i et tidligere tiår, eller bli med videre på bluesreisen. 
Demetrias nyeste produkt er et godt eksempel på hvor Chicagobluesen står i 2022. Og til tross for mine innvendinger når det gjelder låter og vokalprestasjoner, er det nok å glede seg over her, hvis du liker det funky.