Knut Roppestad er en singer/songwriter fra Horten som vi har satt stor pris på også ved tidligere anledninger med et tungt amerikansk uttrykk et sted mellom americana, country-singer/songwriter, progrock og rootsrock. For tre år siden overrasket han med et reinspikka countryalbum sammen med Kinsey Rose og skapte magi som aldri før i karrieren, etter min mening. Det var litt som Nick Cave + Kylie Minogue eller Alison Krauss + Robert Plant følelse. 
På dette nye albumet er han tilbake i et band-basert singer/songwriter-format som du har hørt ham på flere album. Med en stemme som oser av levd liv, og etter Knut Roppestads egne ord et album han har laget etter å ha brukt inspirasjon fra tidlig 70-tall. Fra den musikalske oppvåkningen han følte den gangen har han gjenskapt noe av den lavmælte, men like fullt rockefølte singer/songwriter- atmosfæren mange kan kjenne igjen fra artister som Loudon Wainwright III, Chip Taylor og Ry Cooder, for å nevne noen som har ­jobbet i  samme terreng. 
Knut Roppestads dempede singer/songwriter-uttrykk er veldig ærlig og ekte når det kommer til musikk, og minner meg en del om Ole Ask fra Vikersund og de albumene han har gjort. «War Horse» er som en edru Bjørn Berge, for å si det med humor. Der Bjørn Berge kjørte på med muskelkraft lener Knut Roppe­stad seg mer tilbake og lar stemningene og tekstene få komme nærmere lytteren.
Dette er en fin plate med en av Norges fineste og best bevarte singer/songwriter-­hemmeligheter. Han er en ener på loner-uttrykket i norsk americana og singer/song­writer-landskap, og det sparker ekstra glør inn i bålet når han legger mer vekt på rockefoten på «Dog in this fight», går mer autentisk inn i den ensomme singer/ songwriter-attityden med «One man band», og ender opp med «The Woody Guthrie Highway» som gløder slik Billy Bragg tilnærmet seg den amerikanske folk-­legenden i sin tid.
I noen øyeblikk, på et jevnt og ellers fint singer/song­writer-album, er Knut Roppe­stad genialt bra i et format ikke mange behersker til fulle her til lands.