Når denne utgaven av Blues­news er ute har Angela Strehli fylt 77, men alderen biter ikke på hennes hese sensuelle stemme. Tre tiår etter at hun forlot Austin og bosatte seg nord for San Francisco er hun også fortsatt The First Lady of Texas Blues. Sammen med ektemannen Bob Brown, tidligere manager for Huey Lewis, driver hun musikk­restauranten Rancho Nicasio som også er et mye benyttet platestudio.
Hennes nye album Ace of Blues er innspilt Laughing Tiger Studios, San Rafael, California med Ari Rios som lydtekniker. Christoffer «Kid» Andersen har mikset platen i sitt Greaseland Studios i San José og han er også gjestegitarist. Angela Strehli og Bob Brown har produsert og Brown er executive producer.
Angela Strehli har aldri forhastet seg med utgivelser. Det var først i 1987 at hun albumdebuterte. Soul Shake som var også første LP utgitt på bluesklubben Antone’s nystartede plateselskap. Det var et stort skritt videre for klubben som ble startet av Clifford Antone i Austin i 1975. Angela Strehli ble Cliffords høyre hånd i driften og impresariovirksomheten. Samtidig som hun hadde sitt eget band sang hun med husbandet The Fabulous Thunderbirds og med gjestende bluesstjerner. Hun var talentspeider og mentor for unge Stevie Ray Vaughan som begynte å framføre Larry Davis’ 1958-innspilling «Texas Flood» på Angelas oppfordring. Angela ble også sjefen for Antone’s Records. Selskapet ga ut en lang rekke plater, men etter Clifford Antones død i 2006 ble selskapet oppløst. Nå er sirkelen sluttet. Angela Strehli er ute med sin femte LP på det gjenoppståtte selskapet som har distribusjon gjennom New West.
Låtutvalget er kvintessensen av den musikken Angela Strehli har sunget gjennom sin karriere på Antone’s, ofte sammen med de som var låtenes originalartister. Alle disse er borte nå, Angela Strehli er den levende forbindelsen til de som var bluesens og soulbluesens gullstandard. Låtrekkefølgen er som en sangsyklus om levd liv og oppturer og nedturer i den vanskelige kjærligheten. ­Albumet er som et svar på ­Millie Jacksons Caught Up-­album og Swamp Doggs produksjoner av Z.Z. Hill og Doris Duke på 70-tallet. I studio har hun med seg en kjerne av faste musikere som Kevin Hayes på trommer, Steve Ehrman på bass og Mike Schermer på gitar. I tillegg til tre forskjellige keyboardister har hun også Hammond B-3-esset Jim Pugh. En tre-manns blåserrekke arrangert av Rob Sudduth og gospelgruppa Sons of the Soul Revivers feter opp lyden. Den kjente tenorsaksofonisten Mark «Kaz» Kazanoff fra Texas Horns og hennes eget Austin-­band på 80-tallet, gjester med mørkeblått munnspill på Muddy Waters-klassikeren «I Live The Life I Love».
Første spor er Bobby «Blue» Blands «Two Steps From the Blues”, tittelsporet fra hans legendariske 1961-LP. Slik åpner en av tidenes blues- og soulballader: «One month from the day I first met you/Your promises proved to be untrue/ So step by step, I’ve been a fool/Now I’m just two steps from the blues”.
Bortsett fra tolvte og siste er alle låtene coverversjoner, og bortsett fra en gospelsang er samtlige innspilt av mann­lige artister. Det sier noe om ­Angela Strehlis styrke som artist at hun gjør disse sangene som er så forbundet med bluesen som et maskulint uttrykk til sine egne. «Person to Person» ble opprinnelig gjort av Eddie «Cleanhead» Vinson, men er senere mest forbundet med Elmore James. «Ace of Spades», en av de mest ikoniske deep soul-innspillingene som O.V. Wright gjorde for Willie Mitchell i Memphis gjør hun indirekte til tittelspor siden albumet heter Ace of Blues. I denne legger hun inn en selv­biografisk strofe: «At Antone’s down in Texas my friends called me the Queen/ Sue, Lewis, Cliff, Stevie and Jimmie too/but when Muddy, Otis and Milton came here to play/ it seemed Ace was easier to say…” Helt avvæpnende kult, dette er en blues rap.
Dermed er det rett over i den nevnte Muddy Waters-sangen, fulgt av Chuck Berrys «You Never Can Tell» med pianosolo slik vi husker den fra danse­scenen med John Travolta og Uma Thurman i Pulp Fiction. B.B. King/Otis Rush-klassikeren «Gambler’s Blues» er eneste låt som krever gitaroppvisning, og Mike Schermer kan leksa si. Den kan også Angela Strehli i Howlin’ Wolfs «Howlin’ For My Darling», komplett med hyling. Jeg vet ikke om så mange kvinnelige bluesartister utover Sue Foley som gjør Howlin’ Wolf. Otis Clays soulhit «Trying To Live My Life Without You» ble også i sin tid produsert av Willie Mitchell for hans selskap Hi i Memphis, og den kunne ha vært spilt av Ann Peebles som Angela Strehli har spilt inn låter av før, men den mest kjente coverinnspillingen er Bob Segers machoversjon som ble en Top Ten-hit i USA i 1981. 
En av de første blueslegendene som spilte på Antone’s var Jimmy Reed. Angela Strehlis evne til å få bluestekster til å leve er helt eminent i versjonen av «Take Out Some Insurance On Me». Den ruller og går som en partylåt mens teksten handler om bunnløs fortvilelse og uhelbredelig forelskelse og står i sterk kontrast til neste sang som bæres av 60-tallssoulens kjærlighetsoptimisme i Little Miltons «More And More», godt kjent gjennom Blood, Sweat & Tears. Her i feminin utgave.
Etter ti blueslåter kommer «Wouldn’t Mind Dying», opp­rinnelig gjort av Dorothy Love Coates & the Gospel Harmonettes, her med Sons of the Revivers. Angela Strehli er en kjenner av gospel og det er ikke første gang hun gjør dette på plate. En klassiker her som følges av «SRV» som Angela dediserte til Stevie Ray Vaughan og som også var på hennes forrige album, Blue Highway. En gripende avslutning på et album med enestående hyllestversjoner av sjangerdefinerende blues- og soullåter.