Torsdag 20. juli åpner prosjektet til Taj Mahal og Keb’ Mo årets Moldefestival på Romsdalsmuseet, og festivalen fortsetter med det tradisjonen med bookingen av solide bluesnavn. Support er for øvrig Bernhoft, og konstellasjonen kan jo bli interessant. Nå er kombinasjonen av Taj Mahal og Keb’ Mo i seg selv litt snurrig, men strekker seg faktisk tilbake til 1994 da Taj var en av de som trakk i trådene for å sikre platekontrakt for Keb’ Mo. Så, at det har drøyd noen og tjue år før dette gir seg utslag i et musikalsk samarbeid beror vel mest på tilfeldigheter. To låter skriver de sammen, Keb’ Mo skriver et knippe, ellers er det et utvalg coverlåter som spenner fra Billy Nichols til Sleepy John Estes, John Mayer og Pete Townshend (!). Det er en liten generasjon mellom de to. Mahal startet Rising Sons med Ry Cooder i 1963. Moore debuterte riktignok på plate i 1980, men fart i sakene ble det ikke før i 1994. Mahal er en grunnpillar og en bauta i blues og folkmiljøet, Moore en litt lettere - mer soul- og poporientert musiker. Låta de gjør av Sleepy John Estes er ”Diving Duck Blues”. Den har Taj Mahal spilt inn før - for 49 år siden på solodebuten sin. Det er også den mest strippede på hele plata - rent akustisk, med 74 år gamle Taj Mahal i føringen vokalt. The Who får sitt med en forbløffende sjarmerende utgave av ”Squeeze Box” - hvor sannelig også Joe Walsh er innom og legger på litt gitar - umulig å høre hvis du ikke vet det, men det er det omslag er til. John Mayers ”Waiting For The World To Change” gir de to anledning til å markere seg politisk, og også ønske Bonnie Raitt velkommen til sin gjesteopptreden. Av årsaker jeg ikke er riktig sikker på fungerer dette samarbeidet helt strålende. Både spillestil og stemmer kler hverandre godt, og jeg har nok mine tanker om at Moore har sørget for å utvise den respekten en mann som Taj Mahal fortjener. Til tider blir resultatet en tanke i glatteste laget for mine ører, men publikummet på Romsdalsmuseet kan bare begynne å glede seg til en morsom kveld.