Det er old school blues-shouting. Med Buddy Guys gitar-riffing og Chicago-jamming i bunnen, og vokalt ei fargerik og kraftfull dame som gjør den bluesen vi alle elsker fra Roomful Of Blues (med Sugar Ray Norcia), til Duke Robillard og all tidløs Chicago-blues.
Trudy Lynn debuterte på plate i 1989, og hvis hodet mitt fungerer som det skal er dette hennes album nr 13. Hun holder liv i en vokal kvinnelig bluestradisjon som ble grunnlagt av Etta James og særlig Koko Taylor tilbake på plateselskapet Chess på 60-tallet. Gritty blues med masse power, følelser, tunge bluesriff og, unnskyld meg damer, baller. Trudy Lynn er the real deal i en bluestradisjon som ikke står tilbake for de tøffe gutta i bluesmanesjen. 
Hun vokste opp på 50/60-tallet med en fetter som var en av de profilerte r&b-sangerne og låtskriverne rundt Bobby «Blue» Bland, og ble dratt opp på scenen av Albert Collins på 60-tallet. Likevel fikk hun ikke sjansen før hun var 42 år gammel på blueslabelen Ichiban. Hun gikk til topps på Billboards bluesliste 24 år senere med albumet «Royal Oaks Blues Cafe». 
Hun viser med dette albumet at det fortsatt er mye kraft i dama. Låter som «Is it cold in here», «Heartache is a one way street» og «If your phone don’t ring» har mye av Tina Turners R&B-følelser og blues-gruff i seg, slik hun låt da Tony Joe White leverte flere låter til henne. Låter som «Tell me» har Bettye LaVette-kraften og grooven, og selv en tradisjonell shuffle fungerer med den nerven Trudy legger for dagen på tittelsporet «Golden Girl blues». «Trouble with love» har litt av Texas-kraften til Bonnie Raitt, danser avgårde med et lekkert blues-riffete gitar-arrangement.  
Og hvorfor ikke nikke til Fats Domino og Duke Robillard på «Take me back». Trudy skriver flere av låtene sine selv, og om dette ikke er klassiker-materiale direkte, så er følelsen, utførelsen og atmosfæren her så deilig, tidløs og ekte at man rett og slett ikke kan stå imot. Er du en gammel blueselsker er det plateutgivelser som dette du ser etter. En sensommers vibrerende soul/ r&b/ Chicago-blues vibrerende plate som henter frem gode minner med artister som Tina Turner, Etta James og Koko Taylor på en måte som virkelig duger. Og med gitarister som Yates Mc­Kendree (tidligere turneleder for Delbert McClinton, spiller regelmessig med Mike Henderson i Nashville i dag) og legenden Anson Funderburgh «all over the place» skjønner du hvorfor gitar-lickene sitter så herlig på hele albumet. 
Dette er lyden av blues en sensommer for meg. Det er slik det skal låte. Ikke vær kjip, la damene føre an i kveld, og neste kveld, og neste. Trudy Lynn har kraften, stemmen og sjelen til å ta deg akkurat til det stedet du har lett etter en god stund. Oppskriften er gammel, dama er 75 år, og kuleramma mi er ikke så verst heller. Dette er «the real deal», det føles i hver eneste låt på dette albumet. Jesus, «I’m floored again».