New Orleans-legende her som har levert gritty blues og sørstats-r&b med samme kraft og troverdighet som Delbert McClinton i en manns­alder. Han spilte med legenden Honeyboy Edwards bare 13 år gammel, og bega seg inn i bluesen med fokus på munnspillets kunst mens han studerte Junior Wells og James Cotton. Han er fra zydeco-land i Louisiana (opprinnelig fra New Jersey), så han har også lært seg å be­herske trekkspillet og klassisk resonator-gitar. Og av faren lærte han å spille saksofon. Nå er han en veteran med mer enn 10 album bak seg. Prominente bluesskribenter i USA mener han nå tilhører eliten i amerikansk blues, oppe der med sine mentorer Junior Wells og Howlin’ Wolf. 
Det er lett å si «hva var det jeg sa», men jeg var tidlig ute med å påpeke denne kjempens Delbert McClinton-kvaliteter da han platedebuterte på slutten av 90-tallet. Det var først da han ga ut albumet «The Lord is Waiting, and The Devil is Too» mer enn 15 år senere at amerikanerne selv trykket han til sitt bryst og plasserte ham på øverste hylle. 
Med seg på sitt nye album har han gitaristen Johnny Burgin fra Chicago, en sideman for Johnny Sansone gjennom lang tid som kom opp gjennom bandet til Tail Dragger og Billy Boy Arnold. Han har også jobbet med Paul DeLay, Bob Corritore, Pinetop Perkins og enhver old-school bluesveteran han kunne få tak i oppe i Chicago. Med er også Texas­-legenden Mike Morgan. Mange har et forhold til denne rå Texas-blues­gitaristen og artisten med lapp over det ene øyet som en ekte bluesens sjørøver.
Med her er også New Orleans’ kanskje største “cat” på munnspill-blues i dag, Jason Ricci. Kjent fra plateinnspillinger med Johnny Winter, Nick Curran, Walter Trout, The Mannish Boys og Joe Louis Walker, for å nevne noen. Jason er fortsatt «bare» 48 år gammel. Han blåser virkelig liv i låta «Blowin’ fire» sammen med Johnny.
Little Freddie King er med sine 82 år adskillig eldre. Bluesgitarlegenden spilte på klubber i New Orleans allerede på 50-tallet med Slim Harpo og Champion Jack Dupree, og reiste på turné til Europa med Bo Diddley og John Lee Hooker på 70-tallet. En virkelig bluesveteran med Freddie Kings gitarspill som sin inspirasjon fra ung alder. Han jigger old-school blues i gang med Johnny på “Willie’s juke joint”. Herregud som det svinger!
Mike Morgan og Johnny Burgin er med på hele albumet. Det er også Johnnys faste bassist, Jeffrey Bridges (nei, ikke skuespilleren, men en erfaren bassist som også har spilt med Charlie Musselwhite, Sonny Landreth, Kim Wilson og James Cotton), og pianisten Tom Worrell og trommeslageren John Milham. Med blåsere i arrangementene også, er det stor bredde på dette albumet.
Det åpner med «Into your blues» med stor Delbert McClinton-vibb, og Johnny synger bedre enn noen gang med sin Joe Cocker-raspiness. Klassisk munnspill-blues med både «Pay for this song» og nevnte «Blowin’ fire» som svinger fra James Cotton til Kim Wilson i tonene. Sår og vibrerende bakpå r&b med «Desperation» som klokker inn på over seks minutter med følelser. Den opprinnelige juke joint-bluesen fra John Lee Hookers dager til Junior Kimbrough med Little Freddie Kings innhopp på «Willie’s juke joint» er en opplevelse i seg selv. Fabulous Thunderbirds-vibben i «People like you and me”, den rå funky bluesen på “Single room” som oser av New Orleans og Anders Osborne-vibber, den like rå repeterende blues-jumpen a la R.L. Burnside og Howlin Wolf på «New crossroads», og den søte «god morgen»-bluesen med den gitarplukkende instrumentale «Southern dream» som flyter avgårde med deg helt til slutt. 
«Into Your Blues» er ikke et perfekt album, men det er så ekte og dedikert og interessant at jeg vil si at dette er et av bluesalbumene du bør unne deg i år. 
Johnny Sansone er sønn av en saksofonist som spilte med Dave Brubecks band under andre verdenskrig.