SHEMEKIA COPELAND
SHEMEKIA COPELAND
Done Come Too Far
Alligator Records
For ei dame, for en stemme!
Hun er bare fantastisk, denne dama. Datter av Johnny Copeland, og den største soul & blues-artisten på kvinnesiden etter at Aretha Franklin, Etta James og Koko Taylor forlot oss. Hun er sin generasjons viktigste talsperson også for de samfunnskritiske temaene som hun har vært modig nok til å hente frem i full bredde på glimrende album som «America’s Child». Hun var nylig på Notodden og ga oss en herlig dose av sin musikk, men hun føles enda sterkere på plate enn live. Det er ikke helt vanlig.
På sitt åttende album for Alligator Records er hun like modig og «right-in-your-face” med ærlighet og sjel som hun var på «America’s Child». Noen låter tar opp USAs indre problemer med rasediskusjoner og den splittelsen landet er oppe i mellom demokrater og republikanere. Det er det tittelsporet “Done come too far” handler om, og den nesten likelydende «Too far to be gone”, “Gullah Geechee” og “The talk”. Og jeg kjenner nesten ingen som kan komme så hederlig, ren og Mandela-oppriktig fra det å ta opp problemer som Shemekia Copeland, når hun uredd og med kraft og menneskelig bekymring adresserer dem.
Hun er også sterkt opptatt av barns lidelser. «The dolls are sleeping” handler om overgrep mot barn, og “Pink turns to red” om masseskytinger og drap av barn. Den sistnevnte ble skrevet før den voldsomme massakren i Texas nylig.
Hun hyller fortsatt sin far som en datter med sterke behov for å sende meldinger til den andre siden. Hun gjør hans “Nobody but you” som en avslutning på albumet, med tung Muddy Waters-rytme.
Gitarister er alltid en luksuriøs greie for Shemekia. På måten hun mer og mer har blitt preget av country-elementer i sin musikk – i tillegg til r&b, soul og blues – er det ikke rart at americana singer/songwriter og gitarist Will Kimbrough er tungt involvert som gitarist og låtskriver igjen, i tillegg som produsent. Kjent fra å ha jobbet med artister som John Prine, Buddy Miller, Jayhawks og Rosanne Cash har bluesen aldri vært langt unna ham heller. Shemekia har med sin soul/gospel-fyrte blues klart å gjøre countrytakt og country-melodier til sitt univers.
På åpningslåta “Too far to be gone”, som hun forøvrig også spilte som den eneste låta fra albumet på Notodden, er det selveste Sonny Landreth som spiller slide. Du vet allerede da at dette låter tøft! Kevin Gordon, en annen kredibel singer/songwriter og gitarist hvis låter er spilt inn av Keith Richards og Webb Wilder og Irma Thomas, er også med på gitar. A propos Keith Richards: Det er ingen artist på kvinnesiden som klarer å låte like løs, ledig og klassisk Stones-rockete som hun på deler av materialet her gjør. Shemekia er liksom Aretha Franklin-utgaven av Rolling Stones. Og det er ikke sagt eller ment som noe annet enn et tungt kompliment. Hun vokste opp med soul og gospel, fikk bluesen fra faren, og har utviklet sin generasjons rockefot i Stones-ånden. At hun legger country til albumene sine nå bare bekrefter henne som den ultimate amerikanske pakken når det kommer til røtter og classic rock’n roll.
Midt i alt alvoret er det lagt inn et par ikke så alvorlige låter. Washboard Chaz er med på zydeco/cajun-moroa på “Fried catfish and bibles”, og den danser på en helt annen måte enn resten av plata. Litt av det samme er det med country-swingen på “Fell in love with a honky”, men du skal være i skikkelig country-mood for å ta denne helt inn. Fats Kaplin (Tom Russell fame) er inne med fela på sistnevnte.
Kenny Brown, R.L. Burnsides adopterte “hvite sønn”, og Cedric Burnside, som også er i nær slekt med R.L. Burnside, er med på et par låter der elementer av den originale North Mississippi juke joint-bluesen sniker seg inn med full kraft. De er med på å gjøre denne plateutgivelsen besnærende, om enn mest i porsjoner. For i motsetning til hennes forrige utgivelser er dette en plate som spriker litt mye. Over halvparten av materialet er rett og slett fantastisk. Det er de som gjør dette albumet til det tredje glimrende albumet fra hennes og produsent Will Kimbroughs side. Noen låter er dog kastet inn bare for å bryte opp. Stek et egg eller gå på dobesøket under disse låtene dersom du kjeder deg, for budskapet her og essensen av Shemekia Copeland er for viktig og for sterkt til å ikke å ta det med hjem.
For ei dame, for en stemme, for en arv etter Johnny Copeland. Selve håpet for et USA som synes å gå i oppløsning. Da, som i alle kriser, er bluesen god å ha!