Mudlow kommer fra Brighton og de har spilt møkkete, ­lurvete blues i skjæringspunktet mellom Captain Beefheart, Tom Waits, Howlin’ Wolf og Junior Kimbrough i over tjue år. 
Da jeg så dem på punkbluesfestivalen Deep Blues utenfor St. Paul, Minnesota i 2008 hadde de også saksofon i soundet (husker ikke om det var to) og gjorde et mektig inntrykk med sitt desperate repertoar som utelukkende var eget materiale med tekster som manet fram et univers tatt rett ut av kiosk-romanene til Jim Thompson og alle slags noirfilmer, med mørke bakgater, storbyfall og fortapte sjeler.
De har stått på samme scene som Seasick Steve, Detroit Cobras og Alabama 3 og vil kunne greid seg godt sammen med The Doors eller Nick Cave også.
Nå har de sitt tredje album ute og bandet er en trio med gitarist Tobias på vokal, Matt på trommer og Paul på bass. 
I bluessammenheng savner de sin like, fordi tekstene er mer deklamatoriske og frie enn de som følger strenge bluesskjemaer. De er mer garasjerock og mer musikalsk tilgjengelig enn både Waits og Beefheart, det er mer voodoorytme og Doors. Tenk Jim Morrison uten orgelet til Ray Manzarek, men med kompet til R.L. Burnside. Kan Gangsterblues være en betegnelse? En videreutvikling av morderballadene. En ny omdreining av «Stagger Lee» overført til engelsk håpløshet. Og spille kan de, fortettet og dramatisk og med voldsomt rhythm & blues-driv.
Låttitlene sier mye om land­skapet og stemingen på plata: «One Bad Turn» (tittel­sporet), «Crocodile Man», «Lower Than Mud», «The Last Rung Down … To Hell». 
Mudlow fortjener mer enn å være et kultband for de få. Norske bluesfestivaler og klubber må kunne få dem over Nordsjøen.