Det har ikke noe å si om du kommer fra Smøla og holder gitaren feil vei, du kan likevel bli en gitarist i verdens­klasse. Christina Skjølberg gjorde seg først bemerket med RUF-albumet Come And Get It, med påfølgende Blues Caravan-turné. Det har siden da vært turnéer både i Norge og Europa. Selv om hun ikke går av veien for et par øresmeltende Hendrix-låter live, satser hun denne gangen på egne låter og utgivelse på eget selskap. Det er vel ingen hemmelighet at hun er vel så inspirert av 70-tallsrock, som blues. Dette er et terreng som bl.a. Joe Bonamassa har hatt stor suksess med. Hun er ikke helt der på låtskriversiden, men du verden som hun og bandet leverer! Lyden er ­fantastisk og trommeslager Tom Arne Fossheim og bassist Tore T. Slåttsveen legger et solid underlag for Skjølbergs gitar. Gitarspillet er mer variert og dynamisk enn det de fleste presterer innen denne stilen. 
Sugar And Love vibrer i gang og markerer at her leveres det med tyngde. Tittelkuttet dundrer i gang med buldrende trommer, mens Skjølberg stadig gjentar I’m On Fire, kanskje noe unødvendig – vi hører at du er i fyr og flamme! Liar legger seg innledningsvis noe mer nedpå, men forløses etter hvert av en glidende solo. Strange Man er en slags talkin’ blues som etter hvert svinger av gårde, mens Girl Power er bredbeint rock med et budskap. Bam Bam minner innledningsvis om Wild Thing, men lever etter hvert sitt eget liv. Magic Box minner om noe fra gamle Kid Creole and The Coconuts, og Yesterday er en funky sak som har absolutt ingenting til felles med Beatleslåta. Beautiful er en favoritt med en insisterende lett funky rytme, som fester seg i hjernebarken. Herlig solo inkludert. Don’t Slow Down er en rocka avslutning som en blanding av Stones og AC/DC. 
Hvis du er typen som liker å marinere øregangene med kvalitetsrock og en gitarist som parkerer de fleste, er dette en sikker investering. Stemmen er kanskje mer Debbie Harry enn Beth Hart, men helheten vil vekke opp­merksomhet internasjonalt. Denne dama kan ikke bli oversett!