Den mektige stemmen til amerikanske Dana Fuchs, og hennes eggende scenefremføringer som oser av energi og musikalsk sensualitet, har gitt henne mange fans i Norge. Sammen med Beth Hart har hun kombinert den kraftfulle soulkraften en sterk dame besitter med tidløs Robert Plant-inspirert rock’n roll, på dette albumet også med sterke innspill fra singer/songwriter-krybben der du finner artister som John Hiatt. 
Vokalt er hun viltrere enn Beth Hart, mer Janis Joplin og Robert Plant i attityden vokalt enn den mer mørkere kraften som kommer fra dypet av Beth Hart. 
«Save me» er som å høre Otis Reddings arv krysset over til et jammende og funky countryrock-format med klare vibber fra Rolling Stones midt på 70-tallet. En av albumets mest kraftfulle sanger, og som vokser på å låte litt jammete og uten kontroll. 
«Double down on wrong» ­dundrer igang albumet med Black Crowes og Black Keys-vibbete hard bluesy rock. Tøylesløs og stram edgy rock med en herlig lite produsert Dana Fuchs «skrikende hjertet ut» bak mikrofonen. Litt støyete slik Iggy Pop og The Stooges laget oppskriften rundt 1970. Energien leverer nerven selv om melodien ikke er allverdens original.
«Blue mist road» har den møkkete landeveis-følelsen mellom mørk americana og campfire-based soul/blues slik du har hørt John Hiatt i sine mest strippede øyeblikk. At Dana Fuchs stripper vekk all unødvendig staffasje og lener seg til den nesten sakrale stemningen er utvilsomt mange steg opp fra tidlige Dana Fuchs-innspillinger. Hun puster Ledfoot i nakken.
«Call my name» understreker en americana-laidback singer/songwriter-attityde fra dette albumet som om Janis Joplin sang tidlige Eagles-låter. Og kompet fra bandet er herlig løst og samtidig stramt slik at stemmen til Dana Fuchs kommer opp og fram og treffer deg med overbevisende følelser. 
«Curtain close» har nesten noe av Tina Turners blues/soul-kraft i en blanding av en ballade og harmonisert rock som lett kan bli en vane­dannende favoritt fra albumet. Og «Hard road» har mer av den løse rock’n roll kraften til Rolling Stones/Faces som gir mye av dette albumet en følelse av 70-tallet i både løssluppen attityde og ikke særlig polert produksjon. 
Produksjonen fra Bobby Harlow (Detroit Cobras, Samantha Fish) er nok noe av nøkkelen til at Dana Fuchs har klart å få inn den løsslupne live-energien, intensiteten og kraften uten at det blir heseblesende. Dette er utvilsomt det klart beste albumet Dana Fuchs har gitt ut, og med hånden på hjertet første gang jeg føler at hun er der oppe med de beste som pendler mellom amerikansk sørstats-rock, blues, americana, og deep southern soul som puster Otis Redding inn og Janis Joplin ut.
Det er som om Dana Fuchs er akkurat så lite i kontroll, og samtidig akkurat stram nok til at energien treffer dedikert. Med låter som finner deg både inni hjertet med «Save me» og som ballespark i øyeblikk som «Not another second on you» er dette albumet verdt å skaffe seg. Hun maler Dolly Parton på veggen med «Lonely lie», og rygger Robert Plant og Led Zeppelin ut av garasjen med «Last to know». Det er ingen grunn til å miste dette toget. Noen ganger er det like godt å sette seg midt på skinne­gangen, slik Dana sitter overskrevs på en stol på et bilde inni coveret.