Et ektefølt svensk bluesband fra rundt Arvika, ikke langt fra den norske grensen, dette her, der T-Bear er sangeren, gitaristen og frontfiguren Torbjörn «T-Bear» Solberg, og The Dukes er Fredrik Kaudern på bass, Emil Wachenfeldt på orgel/piano og Henrik Berg på slagverk. Etter det jeg kan se spiller de utelukkende cover­materiale, men de plukker sine egne låtvalg og dilter ikke etter i fotsporene til mange andre band.
Albumet åpner med soul/blues-elegante Fenton Robinsons “You don’t know what love is” fra 1974, fortsetter med Syreeta Wrights “To know you is to love you” (skrevet sammen med Stevie Wonder) fra 1972 med ikke så rent lite Solomon Burke-faktor, og fortsetter med en av Albert Kings mest følelsesladde og sjelfulle blueslåter i  «Walking the backstreets and crying» fra 1974. Nesten seks minutter med pur vellyd på sistnevnte. 
Jeg elsker den attityden og finspilte respekten og følelsen T-Bear & The Dukes leverer låtene med. Den samme elegante følelsen som du finner blant annet hos danske Ole Frimer og hans band, og hos norske finslipte band som JT Lauritsen & The Buckshot Hunters i sin seneste soul/ blues-revival. Det låter ­spesielt troverdig fordi gitar/orgel-soundet låter så Kid Andersen-perfeksjonert og frodig, og ikke minst fordi T-Bear selv har en stemme som klatrer helt opp blant de beste fra Skandinavia innen dagens blues. Det sier ikke så rent lite. Råkul stemme med en nerve som tar deg med fra første låt. Ingen nøling, dette bandet lever sin blues som om det betyr alt.
Det gjør virkelig ingenting at de utelukkende leverer coverlåter når de velger dem med en sånn utsøkt smak. Låter som ikke er spilt i hjel av andre, og de gir dem mye av sin egen sjel og attityde. Som når de gjør Bobby “Blue” Blands “I wouldn’t treat a dog (The way you treated me)” fra 1974. De fortsetter herlig med soulblues fra Bobby “Blue” Blands aller første album fra 1961 med «I pity the fool» som er en klassiker det er herlig å høre igjen. De får også en gammel blues-standard fra krigens dager til å svinge med herlig liv og nerve når de gjør Big Bill Broonzys «Key to the highway» fra 1940. En klassiker du sikkert kjenner godt med Eric Clapton, og som også Little Walter gjorde en versjon av i 1958. At T-Bear & The Dukes kan ta dette ­materiale uten at det er et gram av tilgjorthet, at det føles som de gjør sin egen låt, forteller alt om bandets kvalitet. 
Vi må yte dem litt rettferdig­het dog. Når jeg sier at de utelukkende gjør coverlåter, så er det nesten sant. T-Bear har selv skrevet den instrumentale “Marita» som nydelig flyter på en følelse av Peter Greens Fleetwood Mac fra slutten av 60-tallet. Og masse kredos også når de velger å gjøre en gammel perle som heter «Walk out like a lady» som Sven Zetterberg gjorde på sitt fantastiske album «Something For Everybody» i 2016. 
Kan noen være så snille å gjøre dette albumet tilgjengelig på vinyl? Og kan noen være så snille å låne øret til T-Bear & The Dukes? Reis gjerne over grensen for å se dem rundt Arvika eller på andre festivaler i sommer. For dette bandet svinger det realt og svært smakfullt av. Elsker mitt nye svenske favorittband, de forlater ikke mitt partytelt denne sommeren!