Charlie Musselwhite har kalt sitt nye album Mississippi Son. Det kan han med rette kalle seg, den nå 78-årige bluesmannen. For han er født i småbyen Kosciusko, sentralt i delstaten. Da Charlie var tre flyttet familien nord til Memphis, og det var her fikk sine første møter med “The Blues”. Etterhvert oppsøkte han artister som Furry Lewis og Gus Cannon. Som svært mange bluesartister i musikkbyen kom de også fra Mississippi. Charlies første instrument var gitar, men da han som ung mann tidlig på 60-tallet flyttet til Chicago, var munnspill hans foretrukne instrument. Resten er en suksesshistorie. Han debuterte på plate sammen med munnspillmesteren Walter Horton i 1965, og har siden gitt ut rundt 40 album i eget navn. 
Selv med California som base i en halv mannsalder er han stadig å se og høre i bybildet i Clarksdale. Mississippi, en liten søndagstur nord for der han ble født, og med sitt siste album kan en si at sirkelen på mange måter er sluttet. 
I studioet til Gary Vincent i downtown Clarksdale stiller han med sine munnspill, men faktisk vel så viktig er gitarene, primært akustiske. På rundt halvparten av låtene har han med Barry Bays på ståbass og Rick “Quicksand” Martin på et nedskalert trommesett. Åtte låter har han skrevet selv. På de resterende hyller han blant annet “The Father Of Delta Blues”, Charley Patton, samt to artister som var hans nære venner, John Lee Hooker og Big Joe Williams.
Vi kjenner jo Musselwhite som Blues Music Award-­vinnende munnspiller og vet at han på noen album har tatt fram gitaren på en låt eller to. Nå breier han seg på 14 låter og i til dels forskjellige spillestiler, men kommer vel ut av stuntet med begge beina godt planta i bomullsåkeren. Deltagroove uten for mye fiksfakseri, med andre ord.
Det Musselwhites lett gjen­kjennbare stemme mangler av naturgitte evner, kompenserer han med varme, levd liv og tidvis nesten snakkesynging. 
Gjennomgående synes jeg triolåtene fungerer best. “Blues Down The River” og “Blues Gave me a Ride”, to låter han har gjort på album tidligere, er fine eksempler på dette. Det samme er Charley Patton’s “Pea Vine Blues”, og de to fra repertoaret til John Lee Hooker, “Hobo Blues” og “Crawling King Snake”. Hooker og Musselwhite var nære venner, og John Lee var forlover i Charlies tredje ekteskap.
På gitarinstrumentalen “Remembering Big Joe” spiller vår mann på en gitar som har tilhørt Big Joe Williams. Det fremgår ikke av albumteksten, og heller ikke høres det ut som at det er snakk om Big Joes berømte ni strengers gitar. Som ny i Chicago samarbeidet Musselwhite mye med den da aldrende Mississippiartisen. De bodde og sammen en periode. Big Joes varemerke var en selvlaget ni strengers gitar. Det sies at han laget den for at ikke andre skulle klå på gitaren hans. Det skulle være umulig for andre en ham selv å spille på den. 
Et litt overraskende låtvalg er å gjøre en blusa versjon av texaspoeten Guy Clark sin “The Dark”. Den faller litt igjennom med Clarks original i bakhodet.
Albumet avsluttes med å gjøre blusa versjoner av bluegrassduoen Stanley Brothers’ “Rank Strangers” og gospelgruppa “The Five Blind Boys of Alabama” sin “A Voice Foretold”. Den første blir litt tynn suppe med bare Musselwhites gitar, mens gospellåta lar seg lettere omformes til deltablues. Så hjelper det og at Charlie tar fram munnspillet.
Alt i alt et varmt, hyggelig og jordnært album, men særlig noen av låtene med Charlie Musselwhite alene trekker ned helhetsinntrykket.