Keyboardist Anthony Geraci får stadig mer kontinuitet i plateutgivelsene sine, de tre siste med to års mellomrom. Blues Called My Name er mye over samme lest som de foregående. En herlig blanding av blues og rhythm and blues, likelig fordelt mellom instrumentaler og låter med vokal. Siden den Blues Music Award-vinnende keyboardisten helst unngår å synge (han synger på en låt på det nye albumet), be­nytter han seg av gjestevokalister. Denne gangen har han igjen hentet inn sin tidligere sjef, Sugar Ray Norcia. De spilte sammen i Sugar Ray & The Bluetones, hvor også Monster Mike Welch trakterte gitaren. På tittel­sporet er både Norcia, Welch og Geraci fra Bluetones igjen samla i en seig, flott blues.
I det hele tatt er låtene der Sugar Ray synger, foruten tittelsporet, den uptempo “That Old Pine Box” og mer Chicagopregede “Ain’t Going To Ask”, som er albumets høydepunkt. Fin vokal får vi på en låt fra Erika Van Pelt, også hun fra blues- og jazz-miljøet i Rhode Island og Boston. At 68-åringen selv begrenser sin vokal til fordel for “tut og kjør”-piano på “I Go Ooh” er sikkert fornuftig.
Bluesrocker Walter Trout gir oss en seks minutters gitarsolo av den sakte glidende sorten, på “Into The Night”, mens den flotte fiolinisten Anne Harris tar oss på “Wading In The Vermillion” mer i retning jazza folkemusikk med et hint av Gypsy Music. 
Geraci er en mester både på pianoet og Hammond B3-orgelet, og på “About Last Night” lar han det store instrumentet og Leslie-­kabinettet få fritt spillerom i en Jimmy Smith-aktig låt med latinrytmer.
Geraci viser og at han kan sin pianoblues-ABC. Vi er innom ragtime og boogie woogie og avslutningsvis, på “Song For Planet Earth”, tar han oss tilbake til 1920-tallet med tidsriktig “spikerpiano”. Likevel er det de låtene med vokal som gir meg mest, og jeg kunne ønsket meg mer av dette. 
Geraci var en av original­medlemmene i Ronnie Earl and the Broadcasters. Earl synger som kjent ikke selv og store deler av hans album består av instrumentaler. Tydeligvis deler Geraci mer Earls enn min fascinasjon for det nonverbale uttrykket. 
Veteranen har skrevet alle låter selv, men neste gang, Mr. Geraci, lager du et par til med tekst, og får gjerne Sugar Ray foran mikrofonen. Bluespiano-freaker vil nok være dundrende uenige, men for meg ble det noen litt uinteressante instrumentaler for mye, til at jeg ramla ned på fire og ikke fem stjerner.