Det er 35 år siden Baton Rouge, Louisiana-baserte Kenny Neal inntok bluesverdenen med et smell. Albumet “Bio On The Bayou”, utgitt på det lille Floridaselskapet Kingsnake, fikk oppmerksomhet, også hos Alligator. De gjenutga albumet, nå med tittelen “Big News from Baton Rouge!!”. Flere flotte Alligatorutgivelser fulgte, før Neal gikk til Telarc og siden til Blind Pig. Men de siste ti tolv årene har det vært litt mer sparsomt med utgivelser fra mannen som er født inn i en musikerfamilie. Far Raful var en lokal munnspiller, som og fikk utgitt et album på Alligator. Søskenflokken var stor, og Kenny hadde så mange bluesspillende brødre at han en stund turnerte med “Neal Brothers Band”.  
Nå er Kenny Neal ute med “Straight from the Heart”, hans andre på tyske Ruf. Et album der han veksler mellom relativt moderne blues og skikkelige dypdykk i den folkelige musikktradisjonen i Louisiana. “Bluesen har forfulgt meg hele livet”, synger Kenny Neal på åpningskuttet, “Blues Keep Chasing Me”, og kommer kanskje litt overraskende med følgende bønn: “Blues Stop Chasing Me”. Skal vi tolke det som bluesen er en forbannelse for 65-åringen? Det kan jeg ikke helt tro. Høres mer ut som han koser seg med låta der han boltrer seg med blås, B3, piano, broder Darnells bassdriv og ikke minst sin egen sofistikerte gitar.
Neste ut, “Mount Up on the Wings of King”, er litt morsom. Her har nemlig Kenny fått med seg bluesens nye superstjerne Christone “Kingfish” Ingram på leadgitar, og det er som veteranen vil gi den unge gitaristen et godt råd: “If you wanna play the blues on your guitar, and you dreaming of being a star, B.B.King is watching you wherever you are. Don’t touch a string, until you listen to some B.B.King”. Men neida, “Kingfish” har ikke bare hørt litt på kongen, han kan sin B.B.King gitar til fingerspissene, samtidig som han gir den sin signatur. 
Mer King, før vi dykker ned i Louisianas rike musikkarv. Neals tolkning av Albert Kings “I’ll Play The Blues For You” blir aldri feil. Her i en versjon som er enda litt mer nedpå enn originalen. 
For å få fram det rette zydeco-grovet har Kenny hanka inn etterkommerne til legendariske Rockin’ Dopsie. Dwayne og Anthony på trekkspill og Rockin’ Dopsie jr. på vaskebrett. “Louise Ana” er en deilig, seig zydeco, som beveger seg mot swamp-blues når Kenny finner fram munnspillet sitt. “Bon Temps Rouler” er en låt som får ­farten opp på dansegulvet.
Et annet høydepunkt er swamp-pop-perla “It’s Been So Long”, deilig seig og med den gyngen en bare kan få til i Louisiana. En feit saksofon toppes av at vår mann trakterer munnspillet i beste Slim Harpo-ånd. Låta er for øvrig henta fra far Raful Neal sitt repertoar.
Til slutt tar Kenny Neal turen fra delstadshovedstaten Baton Rouge og til New Orleans. Det er party, det er voodoo, og bandet leker seg innom “When The Saints” på veien. Det er second line-tromming, det er Professor Longhair-piano, og “blåserekka”, selv om det bare er trompet og saxofon, høres ut som et lite brassband. 
Så får det våge seg at “Two Timing, der Tito Jackson (ja, han fra Jackson 5) og datter Syreeta Neal, hjelper til med det vokale, er litt for glatt og funky for min del, og “I Got To Tell somebody”, blir litt taflete. Her er mer enn nok å glede seg over til å rettferdiggjøre et kjøp.