Når pappaen din har fått en gate mellom Beale Street og Peabody Place i Memphis oppkalt etter seg og storesøster står bak låter som “Tramp” og  “B-A-B-Y”, to av Stax’s største hits, da har du noe å leve opp til. Vi snakker om Vaneese Thomas, med Rufus  Thomas som faderlig opphav og Carla Thomas som ti år eldre søster. Førstnevnte kalt “Memphis’s Other King” (ja, du vet hvem som var kongen). Også Carla kunne smykke seg med den royale tittelen “Queen of Memphis Soul”. Nå, over 20 år siden pappas bortgang, og en storesøster som hviler på laurbærene i sitt åttiende år, er det tid for Vaneese å skinne. 
Jeg må innrømme at jeg har hørt lite på Vaneese tidligere, og har tenkt at hun er for glatt og velprodusert. Det var vel litt mitt inntrykk med første gjennomhøring av hennes nye album, “Fight The Good Fight”. Men etter noen gjennomhøringer vokste produktet, til jeg tilslutt fant ut at jeg satt med en liten perle av en skive. 
Thomas har bygd seg et hus med sekstitalls Memphis soul som grunnmur. Et hus med mange rom. At det har blå rom, er ikke så overraskende. Soulblues er jo et kjent begrep, og er den kategorien hvor Vaneese seks gang har blitt nominert til i Blues Music Award. Heller ikke blir vi overrasket over at noen rom har harde benker og bedehuspreg. Gospel er jo den viktigste grunnpilaren i soulmusikken. Det er når vi kommer til svingdøren og går inn i saloonen at vi stusser litt. Banjo, fele, trekkspill og steelgitar er ikke vanlige instrumenter innen soulmusikken. For Vaneese Thomas har gjort som for eksempel Shemekia Copeland på sine siste album. Trukket inn elementer fra det vi i dag kaller americana, og som onde tunger sier er et begrep som er oppfunnet for de som ikke tør si de liker countrymusikk. 
Og du som lider av country-­fobi. Vær så snill. Ikke stopp å lese. For vår dame har strødd både blues og countryelementer over kaka, som det smaksfremmende melis­-strøet over en god brownie. Du er aldri i tvil om at du spiser en soulbrownie.
Om vi går tilbake til husassosiasjonen finner vi at mange av rommene er dystre og mørke. For ikke bare har Vaneese mye å si om den forsmedelige kjærlighetens lunefullhet. Hun har også sterke meninger om mørket og urettferdigheten hun mener gjennomsyrer dagens amerikanske samfunn.
På åpningskuttet “Raise the Alarm”, en skikkelig soul-låt i krysningspunktet mellom sekstitalls Stax sound og syttitalls Hi Records sound, og med blåserekka Memphis Horns, oppfordrer hun til kamp mot de destruktive kreftene i dagens USA. Og som hun sier: “We got no time for waiting, the levee is about to break”.
På neste kutt, “Same Blood Same Bone”, et av albumets høydepunkt, hyller hun all den musikken som har sprunget ut fra Memphis, samtidig som hun tar et oppgjør med rasistiske holdninger. 
Det er på den tredje låten, “Rosalee”, at vi skjønner at vi ikke bare hører enda et velprodusert og fint soul-album. Nå begynner det å skje spennende ting. En tøff uptempo låt som lener seg litt mot country, men med en blusa slidegitar som driver låten fram.
På “I’m Moving On” har ­Vaneese tatt plass ved pianoet og på de to semi­akustiske “Time To Go Home” og “When I’ve Had A Few” er det først mandolin, så steel gitar i lydbildet, mens “Bad Man” er en skikkelig bluesrocker med munnspillet som sentralt instrument. Den andre blueslåta, “He’s A Winner”, er også et oppgjør med fastlåste kjønnsroller, mens hun på tittellåta “Fight The Good Fight”, gjentar oppfordringen om å stå opp og handle mot farlige holdninger i samfunnet. Budskapet serverer hun som en americana-rett, med fele som krydder. Det hele rundes av med den nakne gospelprega balladen “Lost In The Wilderness”, hvor vår dame igjen inntar pianokrakken.  
Vaneese har skrevet eller vært medskribent på alle ­låtene og fremfører dem med en gudbenådet stemme. Fin korning, blant annet fra Lisa Fischer, er med på å løfte produktet. Innspillingene er gjort både i New York, Nevada og i det legendariske Royal Studio i Memphis. Arrangementene og instrumentbruken er varierte, men albumet fremstår likevel helhetlig.
På coveret kan vi se Vaneese Thomas under skiltet til gatestubben som bærer farens navn. Kanskje er dette albumet som virkelig får henne ut av farens skygge. Albumet som gjør at vi uttaler Vaneese, uten å legge til “hu søstera til Carla Thomas”. Tja, kanskje litt vel optimistisk, selv om dette albumet ikke står tilbake for noe far og storesøster gjorde.