Dette er første albumet som utgis i Christer Falcks serie med album som aldri kom ut i sin tid, av flere tilfeldige grunner. Serien kalles Lost Albums. Disse albumene har ingenting til felles med Norske klassikere-serien, som Christer står bak til stor suksess i disse dager, der musikk-historien vår innen mange stilretninger fra visesang til rock, prog, pop, blues og jazz blir gjort tilgjengelig på CD og/eller LP for første gang på lang tid. Det er oppdagelser som er gjort underveis, på grunn av utgivelsene i Norske klassikere, som har skapt grunnlaget for en Lost ­Albums-serie. I ­dialogen med band og artister har kommentaren: «Vi har et album som aldri ble utgitt den gangen» dukket opp. Flere ganger.
Lost Albums er en spennende serie utgivelser der disse ikke tidligere forløste albumene ser dagens lys for første gang. Debuten kom nå med bandet Hearts Of Mary, et undergrunns new wave rockeband ikke ulikt andre norske band som Colors Turned Red, som hadde dette litt skranglete soundet med gitarer og koringer a la tidlig R.E.M. og litt mer syredryppende 80-talls rock som Dream Syndicate. Sistnevnte kommer tydelig frem på herlige «Born to be Oscar Wilde», en av Denis Decays personlige sanger og betroelser på dette albumet. 
Bandets sanger Denis Decay gikk bort fire år før dette ­albumet, 32 år etter at det ble spilt inn, nå ser dagens lys. Fortellingen om albumet og ­bandet føres i albumets liner notes i det vedlagte heftet av Levi Henriksen. I dag en meget sterk og anerkjent forfatter og artist med sitt eget band Babylon Badlands, som nok mange kjenner og liker fra sine fine utgivelser på Maarud-brødrenes Snaxville Recordings. 
Bandet ga ut debutalbumet «Greetings from Stuckville» i 1988. Levi Henriksen uttrykker at han i dag er både stolt og trist når han hører dette albumet så lenge etter at han sist gang hadde det i ørene. Stolt fordi han mener dette albumet, hvis det hadde blitt spilt inn i et ordentlig studio og ikke i øvings­lokalet som dette er, og med en god produsent, kunne blitt et av tidenes engelskspråklige norske rockealbum. For de sparte mange av de beste låtene da de spilte inn debutalbumet, da de var redde for å ikke komme opp med en god nok oppfølger på album nr 2. Nå er det endelig her. Like etter at de spilte det inn sprakk bandet da både frontfigur og sanger Denis Decay og Levi Henriksen begge ville være John Lennon. Ingen tok til takke med å være Paul McCartney. Musikalsk er det rastløs new wave rock slik man husker mange av undergrunns-bandene fra spesielt USA, men også England, den gangen rundt 1989-1990. Du hører et grunnfjell i gitarene der du kjenner igjen det litt syrete og skranglete gitarsoundet til band som tidlig R.E.M. eller The Church, The Replacements, Green On Red, Dream Syndicate og til og med The Byrds. Vokalen og den litt utålmodige og desperate følelsen kjenner du igjen fra norske band på denne tiden som Front Page, Colors Turned Red, Sister Rain og til og med DumDum Boys.
Låter som den maleriske ­«Internal landscapes», den R.E.M. inspirerte «King of comedians», den corny og Housemartins-lekne «Popband for sale», den Church-syrete «Her bedroom», «Hallelujah (I’m on fire) der R.E.M. møter Sex Pistols, og den mektige «Guided by a northern star» ville nok satt sitt merke på slutten av new wave rock-perioden i Norge om den hadde kommet ut i 1990, slik planen opprinnelig var. Opptakene her er ikke påkostede, men definitivt gode nok til at dette er en interessant utgivelse for deg som hadde hodet i norsk new wave rock på 80-tallet. De beste låtene her ligger definitivt på slutten av albumet. De sparte dem helt til det siste!