The Milkmen er Svein Erik Martinsen og Hermund Nygård. En profesjonell, løssluppen og kjøkken-skramlete duo som til daglig finnes som ettertraktede musikere bak The Real Thing, Hot’n Spicy og ikke minst i bandet til Hilde Louise Asbjørnsen, Hilde Louise Orchestra. Dette er flinke musikere, utdannet ved jazzlinja NTNU i Trondheim og Rytmisk musikkonservatorium i København. Ja, Martinsen turnerte også i flere år som gitarist i Thorbjørn Risagers band. CV-ene er rikholdige og inneholder også samarbeid med Frode Alnæs, Prima Vista Social Club og ikke minst Julie Dahle Aagård. 
The Milkmen er duoens frikvarter fra alt av karriere-­høydepunkter og uttrykk innen tidsriktig kvinnelig frontet jazz og moderne swing. Dette er stedet de har laget for seg selv, og for sin interesse for gammel blues og jazz. En lekeplass for flinke musikere til å være nerdete nok til å gå sine egne smale veier.
Og flinkt låter det, raffinert og spennende uttrykk i partier som blander seg med andre øyeblikk der jeg bare forstår Munchs «Skrik» bedre og bedre. Nei- og ja-følelsene slåss gjennom det meste av dette albumet på en måte jeg sjelden har kjent. Frodig spilt, rikt og old school-produsert med lyden samlet rundt et kjøkkenbord, og med masse mot til å gå inn i bluesens og jazzens klassikere med et overmot som ville ført til norsk seier i Paris og Roland Garros-finalen. Du kan lene deg tilbake, og du vil garantert digge The Milkmen i partier, samtidig som at du vil strekke deg etter fjernkontrollen ivrig etter skip-funksjonen. 
Alt som glitrer er ikke gull, og selv om det glitrer av spillet til disse to herrene med en virtuositet ingen kan ta fra dem, så er det en bit vei å gå fra å spille fantastisk eller virtuost til virkelig å berøre. «You can’t judge a book by the cover» er et av øyeblikkene med himmel og helvete for meg. Snedig fremført og virtuost rent harmonisk og gjennom gitarspillet, men den berører ikke. Det er blodfattig og lite nerve i mye av fremførelsen, helt til gitarspillet tar over i små partier. Nettopp der kommer det noe svært etterlengtet inn av entusiasme, nerve og free-flight tverrstilt bluesgitar. Plutselig flommer gitarpartier av en annen verden frem. Hadde bare resten av ­albumet vært sånn. Det er sjelden jeg har terningkast 1 og terningkast 6 i hodet i samme låta, men det har jeg her.
«My babe» er en annen låt de gjør nakent i en gatehjørne-­versjon av. Trivelig nok med country-twang, noe Ry ­Cooder-slide og bluegrass- tolkning, men den som har hørt Kim Wilson i denne gamle klassikeren vil nok heller foretrekke den. Og er ikke «You are my sunshine» allerede ødelagt etter at den ble tatt i bruk som Ole Gunnars hymne i Manchester, dog med en noe annerledes tekst? 
Her er øyeblikk som er bra. Den rå funky vibben på åpnings­låta «Don’t forget it» av Blind Willie McTell, og den minimalistiske jazz-svisken «Undecided», der de i en litt amerikansk variete-stil fyrer opp Leon Redbones utsøkte Vaudeville-tradisjoner og 40-talls jazz og blues på en fin måte. Willie Nelsons «I gotta get drunk» har også mye stemning som virker ekte i en superledig kjøkken-produksjon som kler teksten. 
Her er Svein Erik Martinsen på gitarer og tillitsfull hjemme­snekret, om enn kanskje noe veik, vokal. Hermund Nygård på alt fra bass til trommer, banjo, vaskebrett, leke-piano, munnspill og klokkespill. The Milkmen er en minimalistisk reise som jeg tror de har større glede av selv enn jeg hadde på dette albumet. Noen instrumentale partier sitter grisegodt, men fremdrift, nerve og gode ideer synes jeg mangler litt for mye. Men at dette fungerer bedre live, der deres utvilsomt dyktige ferdigheter som musikere kan komme mer frem enn på en plate, er jeg sikker på.