Selv om nå 64 år gamle Diunna Greenleaf de siste årene har vært et trekkplaster, blant annet på europeiske bluesfestivaler (flere ganger på bluesfestivalen i Frederikshavn) og har sopt til seg tre Blues Music Award-priser samt en bråte med nominasjoner, er det overraskende at dette bare er hennes fjerde fulle album. Hennes siste, “Trying To Hold On” kom så langt tilbake som i 2011. Selv om det albumet fikk god kritikk, ser jeg for meg at den nye skiva vil sørge for enda mer oppmerksomhet for dama fra Houston, Texas.
Ikke bare har non-profitt selskapet Little Village bedre distribuering enn Diunnas Blue Mercy Records. Og ikke et vondt ord om hennes tidligere album, men “I Ain’t Playin’” er innspilt i det som mange mener er dagens beste blues-studio, Kid Andersens “Greaseland”. Ikke nok med det, hun er omgitt av kremen av dagens bluesmusikere: Nevnte Kid Andersen på gitar, Jim Pugh på tangenter, Jerry Jemmott på bass og Derrick “D’mar” Martin på trommer. Dessuten er det  utsøkt blås på de fleste låtene.  
Stilmessig beveger Diunna seg med lekende letthet mellom stilarter som blues, soul, gospel, r&b og går ikke av veien for en jazza låt eller to. Sammenligner en med de foregående albumene er den reinspikka bluesen nå tonet ned. “I Ain’t Playin’” lener seg generelt mer mot et souluttrykk. Men du verden, her finnes alt fra nedstrippa country gospel via funky soul a la Hi Records til skikkelig deep blues. Og Greenleafs kraftfulle, men samtidig emosjonelle stemme kler det alt sammen. 
Hun har skrevet fire låter selv. Resten er coverlåter som unngår å havne i fella “ikke den igjen da”. Artig er det og at mange av låtene er hentet fra repertoaret til Texas-artister. 
Men albumet starter i Chicago, med en flott, mer leken tolkning av Koko Taylors “Never Trust A Man”. Og det kan ikke være tvil. Salige Koko må ha vært en av Diunnas største inspirasjonskilder. Her er vår dame nesten en Koko Taylor imitator. 
Men Diunna er så mye mer når det gjelder vokaluttrykk. Allerede på neste låt, egenskrevne “Running Like The Red Cross”, er det en smooth, melodiøs soulsanger vi får høre. “If It Wasn’t For The Blues” er heller ikke så blusa som tittelen tilsier, mer en slepen låt med funky komp og blås og en jazza gitar fra Igor Prado. Kan minne om noe Marvin Gaye kunne gjort tidlig på 70-tallet. 
De to låtene der Alabama Mike bidrar med vokalhjelp er høydepunkt. Vince Gills country­ballade har blitt til country gospel, nedstrippa med et orgel og en sparsom gitar og altså, – nydelig samklang i det vokale. Gospellåta “I Know I’ve Been Changed” kjenner vi best fra ikoniske Staple Singers, men jammen består ikke Alabama Mike og Diunna Greenleaf vågestykket å gjøre en Staples-låt med glans. Nakent arrangement med en gitar som minner om, men ikke plagierer, Pops Staples varemerkegitar. 
Når vi snakker om vågestykker. Å gjøre Nina Simones legendariske “I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free” må vel være et sådant. Men igjen viser Diunna Greenleaf hvilken mangefasettert, fleksibel og ikke minst emosjonell stemme hun besitter.  
Innledningsvis sa jeg at dette er et album som beveger seg mer mot soul, sammenlignet med hennes tidligere mer blusa album. Men bluesen er jo ikke borte. “I Don’t Care” er hentet fra tiden seint på femtitallet da Long John Hunter bodde i El Paso, Texas og stadig tok turen over den store elva og opptrådte i Juarez i Mexico. Det ultratøffe gitarsoundet fra orginalinnspillingen er videreforedlet på 2022 innspillingen. Johnny Copelands “Let Me Cry” er et høydepunkt. En slowblues ­krydra med et utsøkt piano, sløy saxofon og en var gitar.
Smått obskure Joe Medwick er tredje mann ut i rekken av Texas’ bidragsytere. Hans “Damned If I Do” er også en slowblues av den typen som bygger seg opp i intensitet.
Det er bare å takke produsent Noel Hayes og co-produsent Kid Andersen for sjangerforståelse til fingerspissen. For at de har øre for hva en av bluesens flotteste vokalister trenger for virkelig å skinne. Så er det bare å håpe vi får et gjenhør med ­Diunna Greenleaf på Blues Heaven i Frederikshavn på seinhøsten, eller at noen norske festivaler kjenner sin besøkelsestid.