Rick Holmstrom har historier å fortelle, som han skriver i bioen sin. 32 år med folk som William Clarke, Smokey Wilson, Johnny Dyer, Rod Piazza, Booker T og ikke minst 15 år med Mavis Staples. En rekke soloalbum har det også blitt tid til, både med og uten vokal. Her har han igjen droppet vokalen og kjører rent instrumentalt. 
Jeg har alltid tenkt på ham som en litt rocka halvbror av Junior Watson, alltid med en slags west coast vibe i bånn, og litt moderne T-Bone Walker på topp. Hippere blir det ikke. En kan også høre Bill Doggett, Freddie King, Albert Collins og Gatemouth Brown i gitarspillet. Til og med litt Meters. 
Abumet er hovedsakelig spilt inn i garasjen til trommeslager Steve Mugalian. Han skriver at han er lei av dommedagsmusikk og derfor vil ha «a funky good time». Låtene er i snitt to og et halvt minutt og er dynamiske og varierte. Jeg hadde tenkt å trekke en B fordi jeg foretrekker låtene hans med vokal, men må innrømme at man blir dratt inn i et trivelig univers etter et par gjennomspillinger. Got It!