Da jeg under pandemiens siste nedstengingsperiode i vinter fikk mer behov for å se på hva folk la ut på Instagram enn å følge diskusjoner på Facebook, ble jeg fascinert av Richard Gjems’ filmsnutter av egne helakustiske bluesframføringer på sang, munnspill og gitar. Intime, personlige og sjangerbevisste meditasjoner over kanoniserte blueslåter av folk som Lightnin’ Hopkins og John Lee Hooker m.fl. Små høydepunkter i en ellers monoton pandemihverdag. Og dette skulle vise seg å være et slags toppen av isfjellet, for de femten innspillingene han har samlet under tittelen The You Tube Sessions 2020/21 funker så til de grader som album. 
Gjems har en lang merittliste fra tidligere plateinnspillinger og livejobber i ulike settinger og Bluesnews kjenner ham spesielt som en lærd formidler av blueslitteratur. I kortfattede liner notes beskriver han hva forholdet mellom tradisjonen og det individuelle talent i bluesen går ut på for sitt vedkommende:
«A middle-aged man playing blues in the Anthro­pocene. Nothing more and nothing less. Standing on the shoulders of giants who lived under systematic repression and institutionalized racism. The blues is the truth. Always.” 
Alt er tatt opp live på en Samsung S10e mobiltelefon hjemme i Moss. 
Han veksler mellom en ­Epiphone-gitar og en Hohner Dobro til et par slidegitarnummer. Som munnspiller er Richard Gjems for lengst kjent som en mester. Det får han vist på denne platen, og det er på en og samme tid så velsignet behersket, melodisk, rytmisk og ekspressivt at det er en fryd.
Låtene går fra 20-tallets deltablues til den Otis Rush-inspirerte Fleetwood Mac-klassikeren «Love That Burns» fra albumet Mr. Wonderful (1968), som alt smeltes nennsomt ned til Richard Gjems’ tidløse down home backporch blues i ­gyngestolmodus.
Åpningssporet er Slim Harpos lett gyngende R&B-klassiker «Strange Love» fra 1958. Han var sjefen for salgbar Louisiana swamp blues med sin lyse country & western-aktige sangstemme og svært effektive munnspillstil. I Gjems’ luftige framføring kan man ane hvor bandkompet til Harpo kom inn. Så er vi tilbake i 1930 og selveste Charlie Pattons episke «Moon Going Down», som ble spilt inn med Willie Brown på andregitar og som tok med seg sitt «Future Blues»-riff inn i Patton-låten. Den første av albumets fire munnspillinstrumentaler følger som spor nummer tre og er Gjems’ originalkomposi­sjon «Harmonica Holler». Mannen kan alle stilarter i bluesmunnspillets historie, så la oss si at han her er ute på en slags fox chase sammen med Sonny Terry, men uten Terrys karakteristiske whoopin’, men tvertom lander låta nydelig i Little Walter-fargede «My Babe»-omgivelser. Man skulle tro at «Rock Me Baby» har man hørt nok versjoner av, men denne klassikeren som ble en av B.B. Kings største tidlige R&B-hitlåter bygget på Lightnin’ Hopkins’ Texas-samtidige Lil’ Son Jacksons sensuelle countryblues «Rockin’ and Rollin’» fra 1950. Og den spøker i bakgrunnen for Gjems’ versjon, slik den også snek seg inn i Slim Harpos «I’m A King Bee» via Lightnin’ Slims Louisiana blues «Rock Me Mama» (1954).  
Fra kommersiell down home Louisana blues på 50-tallet vender Gjems tilbake til deltabluesen, nærmere bestemt selve signaturlåten til Skip James: «Devil Got My Woman». Innspilt for Paramount Records i Grafton, Wisconsin i 1931. Både tonalt, vokalt og ­gitarteknisk regnes den som krevende. Tekstmessig er den også heftig: «I’d rather be the devil than to be that woman’s man...
Så svarer Gjems med en naturlyrisk munnspillklage som imiterer den snadrende tutingen til en gås. Den emosjonelle utladningen fra den kvernende «Devil Got My Woman» får et ekko i munnspillinstrumentalen «John Hardy», basert på balladen om en jernebane­arbeider fra West Virginia som ble hengt for å ha drept en mann i en terningspill­krangel en eller annen gang på 1890-tallet. Så roer han det ned på siste spor (nr.7) av side A, med bluespianisten Walter Davis’ sørgmodige 1940-komposisjon «Come Back Baby».
Side B åpner med «Found Love», en huskende Jimmy Reed-låt med dansegulv-­shuffle i munnspillet som avløses av en mektig munnspillinstrumental som hyller The Davis Sisters’ gospelhit «Twelve Gates to the City». Dette er sakral munnspillblues der man kan kjenne igjen en annen gospelstandard «Wade In the Water». Og hvorfor da ikke en «Mandolin Boogie» signert Gjems, som i mine ører har noen reminisenser av Little Brother Montgomerys pianoblues «Vicksburg Blues», kanskje er det «Jackson Stomp» med The Mississippi Mudsteppers. Det er iallfall 20-tallet og da er vi også i «Cool Drink Of Water Blues» fra en annen av de store delta-pionerene som var før Robert Johnson. Den kommer fra den falsettsyngende Tommy Johnson som i likhet med Charlie Patton ble en stor inspirasjon på Howlin’ Wolf, og Gjems beriker denne klassikeren med sitt ekspressive munnspill. 
Da er det svært elegant at neste låt hopper til en av hovedlåtene innenfor North Mississippi Hill Country Blues: Ranie Burnettes «Poor Black Mattie». Kjent gjennom ver­sjonene til R.L. Burnside og Kenny Brown. Her lar Gjems munnspillet hvile og spiller en hypnotisk slidegroove på dobroen. Herlig overgang til Blind Lemon Jeffersons «See That My Grave Is Kept Clean” som munnspillinstrumental med gospelfeeling før råtassen Skip James slipper til med sin blues nummer to, «Illinois Blues», en vill beretning fra livet på the levee, som Skip James var med på å bygge opp etter flommen i 1927. Så er vi da til slutt i det store bluesrevival-året 1968, og Peter Greens Otis Rush-­homage «Love That Burns».
Dette albumet er en hel bluesforestilling. Nydelig opp­bygd. En indre sammenheng og skjønnhet skapt med de enkleste virkemidler. En plate med stor indre rikdom. Med en sanger som ikke prøver å høres «svart» ut, men som går inn i tradisjonen med ydmyk selvfølgelighet og sjelfull stemme.