Mississippi Heat er munn­spiller, låtskriver og bandleder Pierre Lacocque sitt prosjekt. I over 30 år har han styrt skuta med stødig hånd, til tross for en bråte med utskiftninger i besetningen. 69-åringen, som kom relativt seint i gang som bluesmusiker, har en ganske så turbulent oppvekst. Født i Jerusalem av belgiske, ikke-jødiske foreldre. Han bodde i fire forskjellige europeiske land før han som tiåring var tilbake med familien i Israel. Siden ble det USA og Chicago på Pierre, som begynte å ta munnspillet mer seriøst. Faktisk så seriøst at han som ung mann fikk komme opp på scenen og jamme med Junior Wells.
Men munnspillkarrieren måtte vike for psykologistudier i Canada, og deretter ti år som psykolog. Heldigvis, ihvertfall for oss, bestemte han seg som 36-åring at det var bluesmann han ville være, og tre år etter ble Mississippi Heat sjøsatt i Chicago.
Å nevne hvem som har vært innom bandet gjennom årene er nesten som en “hvem er hvem” innen Chigagoblues. Også på “Madeleine”, gruppas trettende album, er det forandring. Inetta Visor, gruppas kvinnelige vokalist de siste tyve årene, er ikke lenger fast medlem i gruppa, men har status som “gjest” og synger på tre låter. Nytt medlem er Daneshia Hamilton, en ung kvinne fra Chicago, som står for det vokale på fire låter, mens gitarist Michael Dotson gjør sitt beste bak mikrofonen på to kutt. To sentrale Chicago­ratister, Lurrie Bell og Carl Weatherby, blir titulert som “permanente gjester” og bidrar med vokal på hver sin låt.
Mississippi Heat har et ganske så 50-talls Chicago­blues-sound. Ikke så rart når Lacocque nevner Muddy Waters, Little Walter og alle de andre heltene fra de gyldne femtiårene som inspirasjonskilde. Men Lacocque legger til at han ikke går av veien for å legge til noe friskt og spennende i musikken.
Det nye her er at “Havana En Mi Alma” har et anstrøk av Karibien, at den rocka “Ridin’ On A Hit” minner om noe tidlig Fabulous Thunderbirds kunne gjort og at noen låter lener seg mot r&b, inkludert blåsere. Men først og fremst er det good old blues, mye feit munnspill-sound, gitarer uten for mye fiksfakseri og et tight band, til tross for at et utall av gjester er innom. Chris “Hambone” Cameron og Johnny Iguana deler på tangentjobben, og både B-3 og piano er generelt plassert kledelig i miksen, bortsett fra på “Ridin’ On A Hit”, hvor sistnevnte får briljere på pianoet. 
Så var det det vokale. Carl Weatherby og Lurrie Bell gjør seg ikke bort. Gitarist gjennom mange år, Michael Dotson, er også en habil, om ikke ekstraordinær, vokalist, og hans egenskrevne “Everybody Do Something” er ei av skivas høydepunkt, mye takket være hans “low down dirty” slidegitar. 
Så er da det store spørsmålet. Klarer påtroppende vokalist Daneshia Hamilton å matche avtroppende Inetta Visor? Svaret er vel at den kvinnelige vokaljobben i Mississippi Heat er i beste hender, eller strupe, selv om Visor gir seg. Eller skal hun fortsette som gjest?
Bortsett fra to låter fra Dotson og en fra Visor, er alle låter skrevet av Lacocque.
Alt i alt. Ingen tegn til at Mississippi-heten har kjølnet. “Madeleine” er et varmt, ekte “good ol’” Chicagoblues-album. Små musikalske sidespor og vekslingen mellom kvinnelige og mannlige vokalister gjør det til et variert, men likevel helhetlig produkt.