Jens Olav Haugen er kjent som mangeårig bassist i Spoonful Of Blues, senere med Rita Engedalen og Backbone, og en av de som var til stede i Club 7-miljøet i Oslo på 60/70-tallet der de første portene mot blues, soul, funk og jazz åpnet seg inn til det norske folk. 
Jens O. Haugen har sammen med Knut Reiersrud og Hungry John vært der siden fødselen av blå musikk i Norge, men har hatt det med å gi ut album i en sendrektig 10-års syklus. Men etter at han omga seg med lokale krefter rundt Akkerhaugen Rocksamfunn, der han bor i en bygd midt i Telemark ved Skiensvassdraget, har kulerammen blitt byttet ut med en helt annen. For bare et år etter hans tredje soloalbum «Time Flies», som var en spennende og overrasende reise rundt i blues, progressiv jazz og elektroniske og funky lydmalerier, er det allerede klart for Akkerhaugen Raid. Ikke lenger Jens Olav Haugens soloprosjekt, men noe mye større i bandformatet. Et bandformat som har noe av Allman Brothers Band i seg, noe av funkens og soulmusikkens Donny Hathaway i seg, noe av det bandformatet Adam Douglas dyrket så fint frem sammen med andre bandkompiser i High Red – før Stjernekamp-suksessen. Før Adam Douglas ble hele Norges Adam. Dette albumet har mye av den samme finstilte følelsen mellom rock, blues og heftige komplekse bandkomposisjoner som tar funken og soul-kraften til torgs slik få har gjort det på norsk jord.
Dette nye albumet, som har vært ute digitalt siden i fjor høst, men nå nettopp kommet ut på vinyl, viser et mye mer homogent band i arbeid enn det du hørte på Jens Olav Haugens «Time Flies». Dette låter funky, svett og med masse jammete, men presis groove. Følelsen av å svinge innom både jazzklubber og Grateful Deads bandcamp er til stede på en måte som gjør deg interessert fra start av. Dette er et band-kameratskap som lever og pulserer som et Grateful Dead, bare ryddigere, mer jazzy, svett og funky. Blåsearrangementene gir albumet et ordentlig skyv og kraft. Det er bare å legge seg bakover. «Nite Owl Method» vil ta deg imot. 
Akkerhaugen Raid kan høres ut som en tungtvannsaksjon, sydende av blues, progressiv jazz/funk og virtuose lydmalerier, og sjelfull og lett raspete rockvokal slik du husker mye av Allman Brothers Band og kanskje The Black Crowes anført av Chris Robinson. Blandet litt med soulfraseringene slik du har hørt Jarle Bernhoft på sitt mest rootsy. Bare hør en låt som «Something about the way she walks». Kanon fint!
Det er internasjonal kvalitet over dette bandet, og låtene vokser seg fint frem for hver lytt. For dette er et lyttealbum som du trenger flere doser av før du sitter i førersetet. Her er mange favorittlåter å finne, kan jeg love deg, bare still inn ørene på et band som spiller fra hjertet med låter som «Halfway there», «Part time lover», den jazzy følelsen av Roomful Of Blues på tittelsporet, surf og rockabilly-øset i rock’n roll-låta «White Cabriolet», fusion-coolnessen i «Flat squasher» og den Bigbang-aktige beskjeden i «Don’t fuck it up». 
Dette er bra, virkelig mer enn bra, så skaff deg Akkerhaugen Raid!