Knut Roppestad, gitarist og bluesartist i mange formater fra Horten, har salet opp sitt mer hardtslående og rockete band Muskogee Hotel for sitt andre album. De slapp albumet «Do You Want To Spend The Night?» I 2017, og nå som pandemien er over sparker de i gang med mer fokusert kraft. Dette albumet er tidvis som en rambukk, og selv om ikke alle låtene er favoritter så griper jeg meg i å følge interessert med fordi låtene til stadighet endrer karakterer og intensitet på en måte som du er uforberedt på underveis. Det er litt sånn jazz-galskap over denne tunge bluesrocken. 
Titulert rett og slett «No.2» er dette den mer hardtslående og tunge bluesrocken med vibber tilbake til 70-tallet. Fra Jimi Hendrix til jazzvibbete Cream, herlig upresis Rory Gallagher og mye som er ganske funky og tungt ladet med progressive elementer av drøye gitarelementer, en tung og nesten Deep Purplesk rytmeseksjon og flippa elementer av måten Frank Zappa blandet rock, blues og jazz-twang. Et herlig uredd band-prosjekt dette Muskogee Hotel som fortjener å bli hørt fordi de er noe helt annet enn de andre bluesinspirerte bandene du hører i Norge og verden rundt oss. 
Bjørn Berge har tråkket slike stier innimellom, Marius Müller var der først, men Muskogee Hotel slår dem på hardere, høyere og mer kompromissløst og progressivt, vil jeg si, i attityden og lydbildet fra Badabing Studio i Horten. Det er definitivt underholdende til tusen om du har vært en del av den harde 70-talls bluesrocken og liker det gode bluesformede håndverket i låter som «The love you choose» og energiske «Intoxicated», den nesten Popa Chubby­-fete bluesrocken i «Floating at the top» og de mer originale øyeblikkene som «The God wheel» og «Jam band bone». Sistnevnte flerrer atmosfæren med en alldeles vill og funky energi som noen vil si er «too much». Men Knut Roppe­stad, trommeslager Asbjørn Husby og bassist Emil Ljone er så kompakte og drivende tette at jeg simpelthen elsker det de våger å gjøre. De klarer å treffe med en samlet funky bluesrock-energi og jam-følelse som ingen andre. Ikke mange etter Jimi Hendrix som kommer så godt fra å utfordre bluesrocken så intenst til tider som her. 
Jeg synes Muskogee Hotel er et unikt bluesrock-fenomen i Norge som på sine beste låter på dette albumet er hysterisk bra og oppstemt i 70-tallets jam-ånd som ingen andre band i dette landet. Men albumet er ujevnt. Det Peer Gynt-inspirerte instrumentale ekstranummeret «Nordic melancholy», for eksempel, føles feilplassert i sammenhengen her.