Dette americana- og heartland-rockebandet leverer singer/songwriter-materiale i skyggene av Bruce Springsteens 2000-katalog, Elliott Murphy, The Walkabouts og noe av den melankolien du elsker med norske band og artister som Midnight Choir og Sivert Høyem dempede låter.
Det er det femte albumet fra dette bandet fra utkanten av Oslo, et band som plate­debuterte i 2008 og fikk gode kritikker for albumene «Muddy River» i 2012 (produsert av Freddy Holm) og «Norwegicana» i 2019 (produsert av Bendik Brænne i hans studio) gjennom årene. Nå er det Madrugada/Sivert Høyem/Stein Torleif Bjella-produsent Christer Knutsen som har produsert, og det er lett å forelske seg i lyden og den behagelige americana-attityden til dette bandet. Ja, dette er faktisk en plate det er umulig å mislike. Spørsmålet er mer: Er dette essensielt og med stor sjel/interesse, eller er det overfladisk lavmælt Springsteensk balladeri?
Platetittelen «Dusk» hører nesten til det britiske rocke­bandet The The for meg, men håndverket til dette bandet er så mye mer amerikansk enn engelsk at det passerer lett. Mange av låtene har den strippede lunheten til Bruce Springsteen anno 2000-tallet. Anno ting du har hørt på album som «The rising», «Magic» og nyere. Selv garvede Springsteen-fans har hatt problemer med å feste seg med materialet fra The Boss i hans ettermiddags­periode og solnedgang, men ekt­heten og håndverket har det aldri vært sådd tvil om. Det er det samme med Jack Stillwater her. Jeg er så på plass, og samtidig faller jeg så lett ut når låta er ferdig. Låter som «Highway dust», «All that I can think about is you” og “Closing time” er så til de grader Springsteen-avlet americana at man kan mistenke en låtskriver-link over dammen til New Jersey. 
Låter som har mer av melan­kolien og magien til Midnight Choir og amerikanske The Walkabouts som åpningssporet «Somewhere out there in the night» og «Closer to midnight» har flere lag og er mer spennende å sette tennene i, synes jeg, og viser at Jack Stillwater, oppkalt etter et vassdrag øst for Ottawa i Canada, virkelig har noe å komme med som vil holde seg og vokse om du liker de nevnte band. Dette er et fint album, jeg kan lett anbefale det, bare ikke legg forventningene og “hypen for høyt. Da er dette trolig et av de fineste albumene du kan ha i bilen i sommer. Spesielt de sene kveldsturene.
Det er mye god lyd, mye ferdighet og identitet her, mye fet americana og singer/songwriter-materiale i retning de store amerikanske og mest personlige låtskriverne. Som når de banker på døra til Elliott Murphy med låta «Waiting on a train» med tøffe tungt gitarlastede riff. 
Jack Stillwater er best når de låter minst produsert. Som på balladen «She’s still crying over him» og den herlig møkkete rockelåta «The gunman» der det er lag av gitarer og snerrende vokal attityde. Jeg tror bandet hadde kommet bedre frem om ikke så mye av al­bumet var så «pent og ryddig» og søkt mer egenart. Men, om du liker Springsteen, Midnight Choir, Sivert Høyem og annet fint stoff innen rock/americana singer/ songwriter-terminilogi så er det så mye bra på dette albumet at du kommer til å like det i bilen i sommer, uansett hva jeg sier. 
Jeg kommer til å følge bandet og håper de «slipper litt mer taket» neste gang.