Rock og blues-gitarist Amund Maarud gjør sitt andre album med bluegrass- og americana-bandet Lucky Lips, og igjen er det en fest av de sjeldne der elementene blandes slik du sjelden eller aldri har opplevd det siden plateselskapet Bloodshot Records var et toneangivende plateselskap rundt årtusen-skiftet med debuten til Ryan Adams og artister og band som Wayne Hancock, Justin Townes Earle, Waco Brothers, The Bottle Rockets og Old 97’s. Det er herlig når et band, for Amund og Lucky Lips fungerer som et band med Amund som frontfigur ved siden av sangeren og Malin Pettersen, er fullstendig uredd i å blande forskjellige retninger innen rootsbasert rock og americana, bluesgrass, rockabilly og blues. Det var i Texas på 60- og 70-tallet de satte sin ære i å blande alt sammen i en bolle, og nå gjør de det på låven til Snaxville Studio. 
De slapp sitt første album «Perfect Stranger» til unison hyllest rett før pandemien i 2018, og nå som livet kan gå videre kommer oppfølgeren «Wolves». Et album som er mer av alt. Men mest av alt er det et album som forlenger den spennende bluesrock-­gitaristen Amund Maarud var som soloartist på album som «Volt» fra 2015. Dette albumet er mer rockete i formen enn det første kanskje, mer av kjernen i den blues/rock og classic rock-reisen vi har fulgt Amund gjennom de siste 20 årene. Samtidig er det fortsatt svært rotekte americana med røtter til The Band og det rockabilly-­ stemte bluegrass-formatet i måten de kombinerer flerstemt vokalarbeid og roots-elementer på. Det at de så til de grader har lykkes med å smelte sammen Amunds og Lucky Lips alter ego på dette albumet gjør det samtidig til et helt unikt album. Noe du ikke har i platesamlingen fra før, tør jeg påstå.
Her er det rotekte og energisk blues smeltet sammen med rockabilly og hillbilly rock-twang med litt av The Bands nerve på «When we were 17». Progressiv americana som med Amunds gitararbeid føles Chet Atkins-­lekent. Her er mykere og svært harmonirike låter som «Who’s gonna catch you» der bluegrass-kompet og de rockete trommene forener Amunds country, blues og rock-verden i en eneste låt. Og når tittelsporet «Wolves» kommer opp er det bare å bukke i retning Ryan Adams. Amund Maarud har alltid vært en bluesens mann, men sammen med Lucky Lips har han favnet country og ameri­cana på samme måten som han aldri slipper sin blues og alltid har en rockefot i bakken. Det å kombinere hele spekteret, slik Ryan Adams har gjort, beviser hvor stor og «ferdigvokst» Amund Maarud og Malin Pettersen og resten av Lucky Lips har blitt med dette prakt­fulle albumet.
For her er det mye å glede seg til. Låter som «Rollercoaster love» kunne til og med Hellbillies gjort. ­Albumets såreste og mest nakne låt kommer Malin med når hun synger «Everybody’s got something to lose», og om du lener deg tilbake i hennes armer et forførende øyeblikk så kaster du deg garantert utpå gulvet når rockabilly-­twangen treffer deg i et driv som minner om belgiske The Seatsniffers. Rockabilly, klassisk 50-talls rock’n roll og blues i en fantastisk og uslåelig miks. 
Følelsen av et ungt og virilt The Band på låven i Woodstock sitter levende i vegg­ene på «Purple heart», bare hør på vokal-arrangementet på denne så griner du om du aldri kom over «The Last Waltz». Det moderne, men likevel så klassisk tradisjon­elle bluegrass-swinget og singer/songwriter-formatet ala Chatham County Line på «Pile it up» er heller ingen festbrems, og vi må også nevne western swing-­elementene med sin jazzfølelse i den instrumentale countrymusikk-arven fra 50-tallet på «Cuban heels, Northern feels». Hør låta, så skjønner du tittelen. For en tilbakelent skjønnhet!
Vinylutgaven av dette albumet kommer i april en gang mens albumet ble sluppet på andre format i slutten av februar. Det er bare å glede seg. Hverken Amund Maarud eller Lucky Lips, eller tilstanden til norsk americana for den saks skyld, har noen gang vært bedre. Dette er et MÅ HA-album. Ikke et kan jeg kjøre utenom-album. Kjøp to eksemplarer, du kommer til å slite ut det første eksemplaret før sommeren er over.