Marino Valle er sikkert lut lei av å høre det, men det som først og fremst slår meg når jeg hører debutalbumet til Valle og bandet hans, er de mange opplagte referansene til Sven Zetterberg. Først og fremst er det de vokale fraseringene. Særlig når Valle beveger seg inn på Southern Soul minner han meg om skandinavias største soul/blues-sanger. Nå kan en jo si at Zetterberg ikke oppfant denne måten å synge på, men at de begge nok har felles inspirasjons­kilder som salige James Carr og Spencer Wiggins.
Vekslingen mellom Southern Soul, R&B og reinspikka blues er og noe begge nevnte svenske artister har til felles. Kanskje favner Marino enda breiere enn Svenne. Sjangermessig blander han inn karibiske rytmer, Bo Diddley-groove, nesten croonervokal og tilslutt en liten dash New Orleans. Men dette kommer jeg tilbake til.
Første gang jeg hørte om Marino Valle Band var da de representerte Sverige i European Blues Challenge på Azorene i 2019. Siden har de sluppet en EP, og nå i ­november er de altså ute med sitt debut album, “Dragon Of Love”.  
Med seg i bandet har Valle folk som har spilt med både nevnte Sven Zetterberg og en annen svensk avdød storhet, Peps Persson.
Og for et album det har blitt! Fra det åpner med den slentrende tittellåten til det avslutter med groove a la Frankie Fords “Sea Cruise”, tar Valle og bandet sjanger etter sjanger på kornet, uten at det virker sprikende.
Marino Valle har skrevet seks låter selv. De resterende fem er coverlåter, heldigvis låter der det er gravd dypt i vinylbunken. Magis Sams “Give Me Time” er såvidt meg bekjent bare utgitt i en akustisk “hjemme i stua”-innspilling med opp­havsmannen. Her får den full bandbehandling. Her finnes og en låt med Bobby Powell, en R&B/soul-artist en skal være litt nerd for å ha hørt om. Bluesens første munnspillstjerne, Sonny Boy Willianson I, døde så tidlig (1948) at han ikke fikk være med på den elektriske Chicagoblues-boomen. Men her tar Valle med seg Sonny Boy den første til det gyldne femti­tallet. For vår nye ­svenske favoritt er i tillegg til å være en fantastisk sanger, en mer enn habil munnspiller. 
Fine versjoner av låter fra soulblues-artisten Little Milton, skjønnsangeren Little Willie John og Chicago slidegitarist J.B.Hutto, faller også greit inn i miksen.
De fire første låtene er innenfor den sjangeren vi kaller Southern Soul, sekstitalls soul fra USAs sørstater. På nevnte “Give MeTime” og “Packed Up And Took My Mind” (Little Milton) hører jeg fraseringer som nærmer seg de til selveste Bobby “Blue” Bland, og på selvskrevne “Hold On” får jeg assosiasjoner til Solomon Burke på hans senere utgivelser. Alle disse fire låtene er “høydare”, som våre venner i øst pleier å si. “Underneath The Apple Tree” får fram dansefoten med sitt Bo Diddley-groove, mens på Sonny Boys “Love Me Baby” tar Valle fram munnspillet i en reinspikka blues. Mississippiharpa er også med på “Driftin”, selv om dette nærmer seg popsoul. En nydelig låt som gir meg assosiasjoner mot “Midnight Train To Georgia”. Huttos “Please Help” får rufsete bekledning med en trommis som dundrer i vei så slidegitarist og resten av bandet må stå på for å holde følge. Men vi beveger oss behendig fra en røykfylt Chicagoklubb til solfylte karibien. Reggae-groove og til og med calypso-tromming krydrer “Brokenhearted”. For ikke å gjøre lista for lang hopper vi fram til de to siste sporene. Her er vi mer i mer i New Orleans-groove. Dette er to av tre låter som har blåsere.
Særlig avslutningssporet “I Wanna Dance With You” er heidundrende med second line-tromming og alt som skal til. 
Denne skiva nådde meg ikke før vi hadde forlatt 2021. Synd for Valle og gutta, for denne hadde opplagt vært på lista mi over årets album her i Bluesnews. Kanskje helt på toppen.