I 2008 slo Hans Theessink seg sammen med soulblues-artisten Terry Evans og ga ut albumet “Visions” og noen år seinere det enda flottere “Delta Time”. Med seg på gitar hadde de selveste Ry Cooder, noe som nok skyldes at Evans i en årrekke var en av “korgutta” til Cooder. Theessink og Evans turnerte flittig og mange her i landet fikk musikalske møter med duoen. Men i 2018 var det slutt. Da døde Evans, 80 år gammel. 
Men nå, i disse dager, dukker Theessink opp sammen med en ny kompanjong som har mange likhetstrekk med nevnte Evans. En sørstats afroamerikaner med både soul, gospel og countryblues i stemmebåndene. Big Daddy Wilson er født og oppvokst i North Carolina, men havnet som ung mann i militærtjeneste i Tyskland, fant kjærligheten og ble værende i Forbundsrepublikken. I dag er 60-åringen en godt etablert artist på den europeiske konsert- og festivalarenaen, samtidig som han har utgitt en god håndfull album på Ruf og DixieFrog Records.
Theessink har på sin side, siden platedebuten i 1976, etablert seg som en av Europas ledende blues­artister, ofte i et akustisk eller semi-akustisk landskap. Den snart 74-årige nederlandske artisten har bodd i Østerrike de siste tretti årene, og det er her i landlige Styria at de to herremenn fant vakre og rolige omgivelser for å gjøre albumet “Pay Day” sammen. Theessink hadde med seg et lite lass med strengeinstrumenter, gitarer, mandoliner og banjoer, Wilson en bass ukulele og perkusjonsinstrumenter. Med seg i håndbagasjen hadde hver av dem og et knippe egenskrevne låter. Disse ble toppa med fire velvalgte coverlåter. To av dem vil være kjent for dem som har et forhold til Ry Cooder og begge låtene er hentet fra originalartister som hadde blues som uttrykksform og gospel som tekstmessig innhold. På Blind Willie Johnson’s “Everybody Ought To Treat A Stranger Right”, glir de to barytonstemmene inn og ut i hverandre som om de to hadde sunget sammen i årevis. Låta om nestekjærlighet er vel like aktuell i dagens verden, som den var da Johnson spilte den inn i 1930.
På originalen til “Denomination Blues” akkompagnerer Washington Phillips seg selv på en slags autoharpe ­(eksperter diskuterer om hvilken type). Her har Theessink tatt fram banjoen, og det funker, det og. Mississippi John Hurt’s “Pay Day” er en up­tempo sak med “sing along” refreng, mens Skip James’ “Hard Time Killing Floor” er helt nedpå, med en forsiktig slidegitar.
Dessverre funker ikke alle de egenskrevne låtene like bra. Det gjelder særlig de Big Daddy Wilson har skrevet. Dessuten har Wilson en utrolig dyp, varm barytonstemme, men det blir liksom for snilt. For glatt. Mangler litt blues attitude. Best kommer han ut av det på gospelprega “Who’s Dat Knocking”. 
Theessink sine låter har mer blues i seg, og det at disse oftere har slidegitar drar låtene mer i blå retning. Dessuten har Hans mer “levd liv” i stemmen sin. Hør på “Vintage Red Wine” og ikke minst dagsaktuelle “ Virus Blues”. Og de to låtene som runder av albumet: “Train” og “Roll with the Punches”, er snadder.  
Så, innvendinger til tross, dette er et album å sette på en sein kveld, legge hodet tilbake i go’stolen, og nyte.