«Blues-rock titan Joe Bona­massa» står det på stickeren til vår gitarfavoritt når han haler sitt femtende soloalbum i hus. Et album som henter tilbake to ting i tillegg til den mest bestemte og tyngste bluesrock-foten vi har i dag: Lekenhet og fete Classic Rock vibber!
«Time Clocks» er definitivt ingen kjedelig eller forutsigbar plate. Det er en plate som liksom Pink Floyd siden midten av 70-tallet og melodiøse rockeband fra Scorpions til de virkelig fete kattene som Allman Brothers Band, BBM (Ginger Baker, Jack Bruce, Gary Moore), Thin Lizzy, Bad Company og Deep Purple driver frem store massive fjellpartier av noen låter. Tyngde, stor variasjon i arrangementer og riff, masse tung amerikansk følelse i koringer og det vokale, og en rockefot som får meg til å mene at dette er ikke «Blues-rock Titan Joe Bonamassa». Dette er «Rock Titan Joe Bonamassa». At røttene sitter i bluesen er opplagt med all mektig rock.
Og er det ikke herlig at han henter med seg elementer fra sin gode venn Ian Anderson i Jethro Tull med fløytepartier på «The loyal kind». Og er det ikke herlig at han liksom Robert Plant vandrer mot østens rytmeverden på «Curtain call». Og er det ikke herlig at han bender gitar-virvlene tyngre enn noen har gjort siden Allman Brothers Bands tyngste dager med «Notches». Er det ikke herlig at han treffer med en rockeballade som løfter deg som en gospel-happening i kirkene sør i USA med «The heart that never waits». Er det ikke herlig at han forener Meat Loaf anno 1977 med Pink Floyd på episke «Time clocks». Er det ikke herlig at han rocker Lenny Kravitz ned i sokkene på «Questions and answers». Og er det ikke herlig at han kommer opp med et melankoliens mesterstykke med majestetiske «Mind’s eye» som er en rockeballade som handler om å overleve. Jeg setter ingen spørsmålstegn bak spørsmålene. Joe Bonamassa er tilbake på tronen!
Han henter frem tunge billass med melodiøs og klassisk rockefot, og siden vi først nevner Pink Floyd: Sjekk den dynamikken i lydbildet. Helt Roger Waters, spør du meg! 
Dette er det klart det beste albumet fra Joe Bonamassa siden fantastiske «Redemption» 3-4 år tilbake. Jeg sidestiller disse to albumene som hans beste i karrieren. Dette albumet og disse låtene lever og syder og bobler og treffer og bønnfaller deg om å skru opp lyden mer og mer og spille den igjen og igjen. Slike album som er en fest fra ende til annen er ikke dagligdagse. Jeg hadde ærlig talt begynt å tenke at «Redemption» ville være middagshøyden, men nå kan jeg stadfeste at det var det ikke. 
Enten du kaller det bluesrock, stor amerikansk rock eller classic rock så er dette mettet med den lidenskapen som har vært Joe Bonamassa på sitt beste siden han åpnet soloalbumkontoen i år 2000. Er du i tvil om at du lever skal du skaffe deg dette albumet, kjøpe en kasse øl og sette av en helg der «talking is bullshit, music is everything»! Dette er et album som er ALT.