Tro det eller ei, men dette er det første Alligatoralbumet med en kvinnelig gitarist. I sin femtiårige karriere, med en bråte med utgivelser, har kvinnene på Alligator spilt piano (Katie Webster / Marcia Ball) eller vært reine vokalister (Koko Taylor, Shemekia Copeland). Gaye Adegbalola og Saffire er vel de eneste som har hatt med seg gitar i studio, men nå altså en vaskekte gitarheltinne med navn Carolyn Wonderland.  
49-åringen med sine røtter solid planta i Texasjord er ingen nykommer for oss blueselskere. Hun har gitt ut syv soloalbum, og før det fem album som frontdame i The Imperial Monkeys, og har gjentatte ganger fått utmerkelser som beste bluesartist i Texas. På råd fra ingen ringere enn Doug Sahm flyttet hun i 1999 fra Houston til Austin. Her bodde hun den første tiden i sin van, men etterhvert ble det mer stell på tingene, særlig da hun kom i kontakt med Ray Benson, fronfiguren i western swing-gruppa Asleep At The Wheel. Han produserte to av albumene hennes. Det er kanskje en av grunnene til at hun ennå blander country og tex-mex-elementer inn i bluesen sin, men det kommer jeg tilbake til.
I april 2018 overtok Carolyn Wonderland gitarjobben i John Mayalls band, men her om dagen annonserte 88-åringen at han sluttet å turnere. Bra da at Bruce Iglauer endelig skjønte at han måtte gjøre noe med kjønnsbalansen i Alligator Records.
Bare det at Dave Alvin er hyra inn som produsent får forventningene til “Tempting Fate” til å stige. Og åpningskuttet “Fragile Peace and Certain War” sitter som ei kule. Carolyn har funnet fram lap steel-gitaren og vrenger sjela si både på gitaren og det vokale. Det fortsetter med Texas-shufflen “Texas Girl and Her Boots” med Marcia Ball på piano. Det groover, og teksten om jenter som har for mange sko er morsom. 
Etter tre uptempo-låter roer hun det ned med “Fortunate Few” med Red Young på piano og en liten dash country i bluesen. Countryelementene tar hun med inn i den vare “Crack In The Wall”. Med Cindy Cashdollar på lap steel og Jan Fleming på trekkspill nærmer hun seg tex-mex-landskap, noe som passer bra siden tematikken i låta er flyktningsituasjonen på grensa mellom Texas og Mexico. Og som om dette ikke var nok sjangerbesøk, tar hun en tur inn i jazza landskap med “On My Feet Again”.
Carolyn Wonderland har funnet plass til fire coverlåter på albumet. “The Law Must Change” av ex. arbeidsgiver John Mayall er en litt funky sak hvor og Red Young får boltre seg, på orgelet denne gangen, mens hun i Billy Joe Shaver’s “Honey Bee” tar oss langt inn i tex-mex/zydeco-landskapet.
En som har omfavnet Carolyn som artist er Bob Dylan, og da er det ikke rart at hun har funnet  fram en Dylan-klassiker; “It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry”. Her finner vi det mest overraskende samarbeidet. Jimmie Dale Gilmore, solid forankra i Texas' countrytradi­sjon. Men du verden som det funker. Med Cindy Cashdollar igjen på lap steel er det albumets høydepunkt for meg.
Avslutningssporet er en over sju minutter tolkning av Greatful Deads “Loser”, en låt i beste jamband-tradisjon; forsiktig og var åpning, for så å øke i intensitet når produsent Dave Alvin “joiner” henne i en gitarkappleik. 
Carolyn Wonderland overbeviser, ikke bare på gitar, men og på det vokale. Hun fremstår som alt fra tøff bluesdame til ei som kjenner musikktradisjoner i Texas som country og tex-mex.