Geir Bertheussen og hans Blues Machine har vært i Mo’s Garage på Notodden og spilt inn dette klassiske og rendyrkede old-school bluesalbumet. Med blant annet Jon Grimsby som vi kjenner fra John’s Quijote og JT Lauritsen & The Buckshot Hunters, og Ian Fredrick Johannessen som vi kjenner fra samme band og Billy T Band på gitar. Med Morten Nordskaug på bass er grunn­fjellet bak Geir «Milkman» Bertheussen i stor grad den siste utgaven av Buckshot Hunters. 
Det er ingenting å si på bluesfølelsen her. De tunge og seige pådragene fra trommeslager Jon Grimsby, den jabbende kompis-bassen eller ikke minst til tider gnistrende gitarspill fra Ian Fredrick Johannessen som «synger» liksom en andre­stemme bak den ektefølte «desperate» bluessangeren Geir Bertheussen. Det er old school Chicagoblues mye etter skolen som Buddy Guy har kommet fra. Up­tempo og pushy Buddy Guy på åpningssporet «Health Disease», mer tilbakelent og downtempo på låter som «Don’t answer the door». Sistnevnte en av to coverlåter på albumet skrevet av James Franklin Johnson. B.B. King spilte inn denne. Nå er det Geir Bertheussen sin tur, og han har på sin side skrevet 8 av de 10 lå­t­ene selv. Han tar ansvar, og selv om historiene i tekstene er klassiske bluestemaer om forhold som i beste fall har utfordringer, så kjenner man på grooven at dette er bra.
Det jeg liker best med «Health Disease» er at det er en plate som tar deg inn i blues-sfæren med ekte vibber på 10 sekunder. Smerten i sangen og gitaren er genuint ekte, selv om plata vitner om en viss 80-talls stillstand à la en Lonnie Brooks på tomgang. Det hederlige, good-feelin’ og genuint ekte er ikke nok til å få de fete overskriftene. Jeg liker at de bryter det opp fra det tilbakelente i nevnte «Don’t answer the door» til den nesten FabulousThunderbirds-rockete «Tumbleweed». 
Men interessen for dette albumet strander for meg på låtmaterialet, ikke utførelsen eller musikernes prestasjoner. Låter som «Crying shuffle» og instrumentalen «Milkman alley» er rett og slett for blodfattig. Jeg elsker instrumentale låter, men da må man ha mer signatur og la instrumentene ta vokalistens rolle på en mer tydelig måte.
Definitivt et bra gjeng for bluesklubber her anført av Geir Bertheussen, men jeg sitter igjen med lite inntrykk av dette albumet, er jeg redd, etter å ha «ridd» opp og ned et par dalfører med albumet på ørene. De musikalske kvalifikasjonene er 100%, det genuine særpreget og talentet som låtskrivere som mangler. Det å åpne noen kraner, tråkke litt utenfor stien, la det gå rust i det polerte, er muligheter en erfaren gjeng som dette har. Så jeg er ikke då dum at jeg avskriver GB Blues Machine, og i konsertformatet vil dette bandet svinge når de får plukke frem de riktige låtene!