Robert Finley (f.1954) fra Bernice, Louisiana vokste opp med å synge gospel. I 1970 er han i det amerikanske forsvaret, etter planen for å være helikoptertekniker, men med sine musikk­ferdigheter fikk han i å oppdrag være bandleder for å spille på de amerikanske forlegningene i Vest- Tyskland. Tilbake i Louisiana blir han leder i gruppen Brother Robert Finley and the Gospel Sisters og tjener til livets opphold som bygningssnekker, men det må han gi opp da han i 2015 blir diagnostisert som blind. Han vier seg helt og holdent til musikken, og stiftelsen Music Maker Relief Organization, som gir støtte til aldrende blues­utøvere, oppdager Finleys talent da han samme år opptrer på King Biscuit Festival i Helena, Arkansas.
Music Maker satte ham i forbindelse med Bruce Watson fra Big Legal Mess Records som sammen med Jimbo Mathus produserte hans soulinspirerte debut-LP Age Don’t Mean a Thing (2016). Medlemmer av The Bo-Keys deltar på plata. Allerede året etter kommer Finley med ny LP, og denne gang med den Dan Auerbach-produ­serte platen Goin’ Platinum som skapte sensasjon langt utenfor blueskretsene. Finley markerte seg som en oppsiktsvekkende vokalist, og hans sterke personlige historie ga ekstra troverdig­het til sangene og tekstene. Han var "the real deal".
Nå er oppfølgeren her med et repertoar som er fifty/fifty delt mellom klassisk sørstatssoul og nedstrippet delta/hill-country blues. Fem-seks av låtene er enormt bra, så blir noen av soullåtene for massive i arrangementene. Men alt i alt er dette et gjennomført album.
Ifølge Kenny Brown som spiller elgitar på plata, så ble mange av tekstene til der og da i studio. Robert Finley sang bokstavelig sitt liv som sharecropperens sønn. «… being a sharecropper’s son is hard/cause the work ain’t never done,» messer han i tittellåten. Sørstatenes sharecroppere eide ikke jorda de dyrket. Som føydalismens leilendinger betalte de leie til godseieren for jorda de dyrket og huset de bodde i. Deler av avlingen gikk til jord­eieren som leie. I sørstatene ble sharecroppingen en måte å videreføre plantasjesystemet fra slavetida på. Plantasjene hadde ofte egen valuta som sharecroppere måtte handle for på plantasjens egen butikk.Tittelsporet forteller om disse barske realitetene. 
Og det er ikke smågutter som er i studio. Supertrombonist Roy Agee med fortid fra Prince og Phish pruster i hornet. Billy Sanford spiller dobro. Roy Jacildo er på B-3, og så videre.  American Studio-legendene Bobby Wood (piano og wurlitzer el-piano) pg Gene Crisman på trommer pisker opp Memphis soul.
Den beste av de soulinfluerte låtene er likevel åpningssporet «Souled Out On You», skrevet av Finley og Auerbach i samarbeid med Bobby Wood. Alt sitter her, fra de innledende piano­akkordene før Finley tar helt av mot en bakgrunn av Todd Simons eufonium og Matthew DeMerrits myke saksofonsolo, til Auerbach kroner det hele med Peter Green-aktige Otis Rush-bluestoner og Adams tar ny sats i vokalen. En killer. 
«I Can Feel Your Pain” som er skrevet av Finley og Auerbach sammen med Pat McLaughlin har også en deep soul-groove bak Finleys eventyrlige oktav­spenn. Helt generelt gir likevel de mer nedstrippede besetning­ene mer nærvær og intensitet. Noe av grooven fra den ferske Black Keys-plata Delta Kream dukker opp i samspillet ­mellom bassist Eric Deaton og slidegitaren til Kenny Brown i den rendyrkede bluessangen «Country Boy» med en tog-groove rett ut av «Smokestack Lightnin’» som bare kunne gått herfra til evigheten, men feider ut i spontane talkin’ blues-rim som dette: “Come On Baby, I’m just a country boy,  Louisiana raised/ I’m just a country boy, living in a country place.” Så enkelt er det!
Og akkurat som det skal være tar Finley oss i avslutningssporet «All My Hope» hele veien tilbake til hans gospelrøtter. Sangen er albumets eneste coverlåt, tatt fra den hvite gospelsangeren David W. Crowder som hadde stor hit med den i 2017 på det amerikanske kristenpopmarkedet. Finley gjør den med respekt å melde atskillig tøffere, han flytter framføringen helt inn i O.V. Wright-dimensjonen. Her får han mer hjelp av Kenny Browns slidegitar og soul­gospel-klangen i Bobby Woods wurlitzer piano (tenk Aretha Franklins piano­akkorder på «I’ve Never Loved A Man (The Way I Love You»). Det sanselige og det verdslige går opp i en høyere enhet:
 «All my hope is in Jesus/thank God that yesterday’s gone /And all my sins are forgiven/ cause I’ve been washed by the blood.”