Første gangen jeg så og hørte om Christone “Kingfish” Ingram var i forbindelse med Pinetop Perkins begravelse i Clarksdale for ti år siden. Etter gravøl ute på Hopson Plantation var det nachspiel inne i byen på Reds. Artister som Willie “Big Eyes” Smith, Super Chikan og Watermelon Slim var på scenen for å hylle den avdøde pianisten, og bak trommene i husbandet satte en velvokst 12 åring. Jeg husker ikke om han allerede da hadde fått kallenavnet Kingfish, men navnet Christone Ingram gikk fra person til person i det trange lokalet.
I 2014 spilte han i Det Hvite Hus for Michelle Obama, nå som fremadstormende gitarist, og året etter ble det lagt ut en live-video med ham på Youtube, som fikk gitarfreaks til å ta fram de store superlativene. 
Da debutalbumet hans, “Kingfish”, kom i 2019, hadde han allerede rukket å turnere med Buddy Guy, og det ble snakket i kriker og kroker om at “Kingfish” var bluesens fremtid og redningsmann. Nå er oppfølgeren, “662”, her. Også denne på Alligator Records.
Før du leser videre, bør du nok vite at denne anmelder ikke har sitt blueshjerte mest forankret i lange og intense ­gitarsoloer og det til dels metta, moderne lydbildet “Kingfish” ofte representerer.
Tittellåten “662”, som forresten er områdekoden for telefon i nordre Mississippi, er en real bluesrocker, der “Kingfish” forteller om sin oppvekst i Clarksdale, “the birthplace of the blues”. Bandet er tight og gitaren gnistrer, uten at den brenner ned hele lokalet. 
Neste ut, “They Call Me Kingfish”, er en mer groovy låt, der det er den strevsomme kjærligheten som er tema, mens “Long Distance Woman” har et slags Hendrix-aktig groove, med mye gitar. På “Another Life Goes By”, roer Kingfish det ned i en slentrende sak med hip-hop elementer og tematikken USAs feilslåtte våpenpolitikk. I et mellomparti veksler Kingfish mellom tung bluesrock og mer funky tilnærming. Videre den semi-akustiske og litt kjedelige “Your Already Gone”. Derimot er soulblues-­balladen “That’s All It Takes” et høydepunkt, med flott blås og orgel. Det må gjennomgående sies at 22-åringen har en flott stemme, både som bluesrocker og soulsanger. “That’s What You Do” har et mer rufsete og gammeldags preg som tiltaler meg mer enn mye annet på skiva, og når pianoet får mer plass i lydbildet på “Something In The Dirt” nærmer det seg virkelig “good old fashion rockin’ blues”.
Som bonuskutt er lagt til “Rock & Roll”, en låt som har vært ute som singel, og som er en hyllest til Ingrams mor, som døde i 2019. En låt som er mer i Americana-­sjangeren enn i blues, og som er vemodig vakker. Skivas høydepunkt.
I forhold til debutskiva viser Kingfish på “662” mer musikalsk bredde og mer variasjon i gitararbeidet. Låtene har Kingfish stort sett skrevet sammen med produsent Tom Hambridge. Det er ingen tvil om at han kan håndverket til fingerspissene, men for meg blir det stadig “too much”. 
Er du i den store menigheten som liker din blues med kaskader av gitar, har du nok allerede skaffet deg skiva og trykket den til ditt bryst. Men også en gammel blueselsker som synes gitarister kan begrense sin akrobatisk gymnastikk på gripebrettet, fant en del å glede seg over her.