Alle vi som elsker blues, elsker Vidar Busk & His True Believers for den befriende spillegleden og overskuddet og nerven de kom med på en liten rekke med album på slutten av 90-tallet. Så kan vi alle ha våre meninger om den syrete slow funk-perioden Vidar kjørte videre med på Warner Records i det nye årtusenet, men mange av oss savnet det som startet moroa med albumet «Stompin’ Our Feet With Joy» i 1997. Så mye at det skapte ovasjoner da Vidar samlet sammen det originale True Believers for noen år siden og begynte å gi konserter igjen med den bluesen han traff oss alle så tungt med den gangen. 
Vidar Busk har de senere årene vist seg frem som en bedre gitarist og eid scenen med en autoritet som man kan tenke seg kommer med alderen. Og innen blues er det å bli eldre definitivt mer et viktig moment enn en brems, i motsetning til mange rockeartister som har slitt seg gjennom mer moden alder. Og når Vidar Busk og hans True Believers nå har gått i studio for å spille inn sin første plate på over 20 år, så er resultatet noe i nærheten av en hallelujah-happening for oss som elsker blues. Eller rockabilly og funk og rock’n roll og 50-tallets crooner-stil på jazzklubbene den gangen. Det er så old-school og samtidig så friskt og sjokkerende opplagt og vitalt at man gjerne kan slenge ut et hallelujah. Bluesgitaristen og bluesguden Vidar Busk og hans gamle gjeng har satt fyr på et platestudio på Jar og spilt på seg så mye nerve og sjel at til og med de involverte må ha blitt overrasket. Så bra har de vel aldri vært før!
Grunnlaget ble lagt i Kitchen Studio før produsent Kid Andersen tok med seg opptakene hjem til Greaseland Studios, San Jose, California, og mikset og mastret albumet der. Der ble det også lagt til gjestespill fra Sax Gordon og Greaseland Superspreader Horn Section. Her har man altså ikke spart på noe selv om lyden ikke på noen måte er overlesset. Det er i grunnen nok en demonstrasjon på hvilke egenskaper Kid Andersen har som produsent og arrangør. I den grad det er mulig å treffe med et opptak, der vokalen, gitarene, trommene, bassen, piano/B3/orgel og pålegg av blåsere er som en en fullendt organisme, og en happening der elementene og nerven treffer deg med bluesens guddommelige kraft, så er Kid Andersen mannen å ringe. Jeg har aldri glemt hva han gjorde med Noora Noor på «Soul Deep» for 12 år siden, og nå har han gjort det igjen. Vidar Busk & His True Believers ­treffer plakaten med voldsom nerve og kraft.
Bare hør på grooven, den suggererende nerven og eksplosjonen av følelser som kommer frem i tolkningen av Bobby Blue Blands «Rockin’ in the same old boat». Det er fantastisk å høre et fett band gå helt inn i transen, som man som oftest bare kan oppleve live på konsert, der alle instrumentene spiller lead-rollen samtidig. Til og med lyden av bassen blåser deg av banen på dette opptaket, og om Bobby Blue Bland skulle ha noen favoritter blant de mange som har tolket hans låter skal jeg være villig til å vedde en ganske stor sum på at denne ville være en av han satte høyest. En helt vill maktdemonstrasjon er denne låta. Ordet dynamite har ofte blitt brukt i bluestekster, og denne er virkelig dynamitt!
Albumet er svært variert, på en helt annen måte enn de opprinnelige True Believers-innspillingene fra 90-tallet. Det sparkes i gang med massiv energi i ånden av rockabilly, tidlig rock’n roll og 50-talls blues som en rambukk med «Last chance to hurt me», med den nerven og livefølelsen du trodde du husket fra 1997. Bare bedre. Skrevet av Vidar og Bill Troiani. 
Stuebordet står på høykant allerede etter åpningslåta altså, og det fortsetter med jazzblues/crooner-affærer, Jerry Lee Lewis-influert rock’n roll, følelsen av Texas og Delta Groove All-Stars Blues Revue kvelder med Kim Wilson, funky blues fra New Orleans, og ender med energisk Fats Domino-følelse, med en ung Freddy King i bandet, på «I didn’t mean to do it» skrevet av Vidar og Kid Andersen. Den aller siste låta er en avslutning med 50-talls glamorøs popfølelse i beste Chris Isaak-ånd med tittelen «Tender hearted», skrevet av legenden Rick Estrin. Hvem så Chris Isaak komme? Opp med hånden. Men for en nydelig avslutning, med munnspillet Chris Isaak alltid glemte og en nerve som oser av country-twang og 50-talls blå bluesballader av tidløs valør. 
Man kunne tværet mye mer i detaljer rundt låtene, men jeg vil bare kort og presist mene at dette albumet er en fest! Det er sjeldent at nerven sitter så til de grader fra første til siste låt, men her er ingen downer, ingen pauselåter, ingen svakheter. Perlene bare ruller på, festen varer til i morgen og du smiler bredere og definitivt varmere enn Joker i Batman-filmene. Min største favoritt er og blir Bobby Blue bland-tolkningen, men synes også at det rå alvoret som sitter i vibbene på tittelsporet skrevet av Kid Andersen fortjener å bli trukket frem. Denne er motsatsen til party­følelsen som noen av de andre låtene definitivt har, der de harde og mørke gitar­akkordene, det stormtunge orgel-soundet og Vidars mest skurkete stemme treffer deg med mye alvor og budskap. Hva kan beskrive livet, det siviliserte livet vi alle prøver å leve, bedre enn en tung bluesgitar og en nerve som Vidar på sitt beste er skremmende god på! 
Vidar Busk på gitar og vokal, Rune Endal på bass, Arne Rasmussen på munnspill, Johnny Augland på piano, B3-orgel og noe gitar, og Alexander Pettersen bak trommene har skapt stor magi på dette albumet, og det tror jeg er fordi de hadde fokus på å kose seg fra start til slutt i studio. En slags vår­slipp for korona-slitne musikere der alt stemmer, alt treffer, nerven er tykt utenpå, bandet er på toppen av alt som er gjort tidligere, og låtutvalget er fascinerende sammensatt og spennende. 
Ok, la nå denne fordømte høsten på halen av corona-­helvete komme. Vi har dette albumet her. Det gir oss det kicket og den energien og gleden som bare et 25 år gammelt band i toppform kunne klart. The Civilized Life er et lite mesterverk! Takk til musikerne, til Vidar Busk i sitt livs form. Og takk til Kid Andersen. Dette var utrolig deilig å få i fanget.