For femti år siden da Bruce Iglauer var ansatt i Delmark Records kom han over en artist han gjerne ville knytte til selskapet. Men sjefen, Bob Koester, satte foten ned. Denne artisten holdt ikke mål. Enden på visa ble at Iglauer slutta hos Delmark og starta sitt eget plateselskap for å få gitt ut artisten. 
Sånn går i hvert fall historien, og denne hendelsen skulle få stor betydning for artisten; Hound Dog Taylor, og for Bruce Iglauer selv, men ikke minst for det generelle bluesmiljøet det neste halve århundret. Alligator Records har siden vært det desidert viktigste plateselskapet innen bluessjangeren. Og Theodore Roosevelt Taylor, som var hans døpenavn, fikk fire-fem gode år, med to studioalbum og et heidundrende live-album, før han døde, 60 år gammel.  
Hound Dog Taylor er unik i Alligatorhistorien. Med sitt band The HouseRockers var han snøballen som satt det hele igang. Men The HouseRockers representerte også noe unikt i selskapets historie. En råhet og galskap som ingen var i nærheten av å matche. Skeiv og rufsete blues som var rocka så det holdt, men likevel var reinspikka blues. Et takras av blues. Så når Iglauer kommer over et band med mange av de samme kvalitetene som Taylor og vennene hans hadde, og finner ut at de er kontraktfestet til Colemine Records, er det ikke rart han river seg i håret av fortvilelse. Og når han skjønner at GA-20 på sin andre skive er i ferd med å spille inn en hyllest til Hound Dog Taylor, blir  de korte krøllene til piggsveis.
Men til hans glede kommer gutta i bandet opp med et ønske om at Alligator skal hjelpe til med å spre ryktet om albumet. Det fører til at det blir gjort en partnerskapsavtale med Karma Chief Record (et underselskap av Colemine Records). Men nå er det vel på tide at jeg sier noe om gruppa GA-20, og ikke minst hvordan det fungerer når de tolker Hound Dog Taylor.  
Navnet GA-20 har de tatt fra en legendarisk femtitalls Gibsonforsterker, og det sier nok noe om deres tilnærmelse til musikken. Her er det snakk om årgangsutstyr som skal gi den rette råtne lyden, og slidegitarist og vokalist Pat Faherty spiller på en gitar som ligner på den gamle, japanske modellen som Hound Dog foretrakk. I rollen som Brewer Phillips finner vi Matthew Stubbs, som også har produsert det hele, og i rollen som Ted Harvey finner vi bak trommene Tim Carman. Altså er trioformatet gjenskapt så godt det lar seg gjøre, uten bass, men med to gitarer. Og det gjør de slettes ikke dårlig. Ti låter skrevet av eller forbundet med Taylor, der jeg mener forsøket på å komme så nær opp til originalene som mulig, har vært intensjonen. Men The HouseRockers hadde et enda røffere garasjepreg enn det gjengen fra Boston får til, og stemmen til Faherty har jo ikke den samme galskapen i seg som Taylor brakte til torgs. 
I 1997 ga Alligator ut sin egen hyllest til Hound Dog Taylor, “A Tribute”, der diverse artister gjorde sine personlige tolkninger av den gamle mesters låter. Kanskje det var en like god ide?
Men for all del, “GA-20 Does Hound Dog Taylor” er noe av det tøffeste som er utgitt av blues dette året, og som undertittelen sier: “Try It….You Might Like It”. Å spille deres versjon av “Let’s Get Funky” så høyt som høyttaleren tåler, blir aldri feil. Men kanskje det beste denne skiva kan føre til, er at enda flere får ørene opp for bluesskatten Hound Dog Taylor.