Mick Kolassa må ha godt med energi. I sitt syttiende år er han ute med sitt tredje album på halvannet år. Like før pandemien satte inn ga han ut det akustiske “Blind Lemon Sessions”, før han slo på strømmen i fjor høst og ga ut “If You Can’t Be Good, Be Good At It!”, et album som ble belønnet med fem B’er her i Bluesnews. Hans nye album, “Wasted Youth”, følger i store trekk i samme gate som albumet med den lange og kryptiske tittelen. Et nært samarbeid med gitaristvennen Jeff Jensen, utstrakt bruk av gjestemusikere og tekster fulle av refleksjoner og livsvisdom. 
Koronatiden har vært hard for Kolassa, Ikke bare har han mistet kona si, men også flere nære venner har død. Tapet av kona gjorde at han flyttet fra lille Taylor i Mississippi og halvannen time nordover til Memphis. Flytteprosessen, det å rydde ut av et stort hus for å etablere seg i en mindre leilighet, opplevde han som en tøff vandring ned “memory lane”. Dette, og en sterkere erkjennelse av at livets dager er begrensede, gjenspeiler seg i flere av tekstene, blant annet i tittelsporet. Men “Wasted Youth” er ikke en depressiv skive, for Kolassa har fremdeles troen på kjærligheten, som han mener veier opp for motgangen.
Vår mann varierer mellom uptempo- og slowlåter og er innom både funky og jazza lydbilder. På medleyen “Darkness To Light” starter det med reggae-elementer, før det avsluttes i gospellandskap med en nydelig fele fra Alice Hasen. Dette er eneste låt som Kolassa ikke har snekra selv. Andre høydepunkt er den vare “Easy Don’t Live Here” med nydelig gitar fra David Julia og “Pieces Of My Past”, en slowblues med et dvelende orgelteppe. Vi tar og med det akustiske avslutningssporet “Edge of a Razor”, en låt om en av livets slitere, der han har fått med seg Albert Castiglia på slidegitar.
Men ikke la deg skremme av alle stilreferansene. “Wasted Youth” er først og fremst en real bluesskive. Noen av låtene har blås, men jeg skulle nok ønske meg flere enn de to låtene med munnspill. Mississippiharpa blir besørget av Memphisbaserte Eric Hughes og Brandon Santini. Fra samme miljø kommer Victor Wainwright, som briljerer på pianoet på “Feeling Sorry For Myself”. 
Mick Kolassa kan sitt låtskriverhåndverk og er i besittelse av et bra band og mange flotte musikervenner. Skal jeg likevel sette fingeren på noe, er det Kolassas stemme. Særegen, ja, men noe gammelmannspreget. Den funker best når han nærmest snakkesynger. Dette til tross, en ny femmer til en av bluesens hedersmenn.