Alt skulle tyde på at Dan Auerbach er mannen til å lage swamp-gull av demoinnspillinger som Tony Joe White etterlot seg ved sin død i 2018. Black Keys-gitaristen/sangeren/låtskriveren har gjort det til en livsoppgave å gjen­oppvekke den klassiske lyden fra American Sound Studio i Memphis (les Elvis, «Suspicious Minds», Dusty Springfield «Son of A Preacher Man», diverse Bobby Womack m.m.), til plateutgivelser gjort i sitt eget Easy Eye Sound Studio i Nashville. Det gjelder både egne soloplater, comebackplater med musikklegender og nye navn som Nikkie Lane, Valerie June og Yola. 
American Sound-veteraner som trommeslager Gene Crisman og pianist og Wurlitzer-trollmann Bobby Wood har tilført årgangsmagi på en lang rekke Auerbach-produk­sjoner, og sammen med dem spiller musikere fra den øvrige kremen av sørstatsmusikere fra både den eldre og yngre garde. Dan Auerbach vet dessuten hvordan legendariske stilskap­ere skal høres ut. Minner bare om Dr. John-albumet Locked Down som Auerbach ga ut i 2012, som maktet å gjenskape doktorens klassiske Atco-innspillinger fra slutten av 60-tallet uten at det låt musealt, men nytt og relevant.  
Det låter heller ikke på noen som helst måte musealt av denne posthume Tony Joe White-utgivelsen heller, og den har begeistret mange anmeld­ere. Sammenlignet med det meste av det White gjorde på nitti og 2000-tallet har Smoke From the Chimney gjennomgående mer substans. Men det kan også bli for mye av gode. Intimiteten som var selve særpreget til Tony Joe White blir ofte borte i svulstige arrangementer, selv om sangstemmen er like sjelfull som han var i storhetstiden 1968 – 1972. 
Tittelsporet er en slags videreføring av «Rainy Night In Georgia» med melodiske refe­ranser til både «Wild Horses» og «i Shall Be Released», men gitarsoloene blir påtrengende. «Bubba Jones» har samme melodien som «Willie And Laura Mae Jones» med litt mer tempo, og her igjen blir det for mye gitarliring. 
Det virker som produsent Dan Auerbach glemte at Tony Joe Whites stil var laidback. En sang som countrystemningen «Del Rio, You’re Making Me Cry» og et par andre låter er hederlige unntak. Ikke noen dårlig plate, men den er gjennomgående overprodusert og med generiske bluesrock-­soloer på gitar.